< Job 39 >

1 Connais-tu le temps où les chèvres sauvages font leurs petits? As-tu observé les biches quand elles mettent bas?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 As-tu compté les mois de leur portée, et connais-tu l'époque de leur délivrance?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 Elles se mettent à genoux, déposent leurs petits, et sont quittes de leurs douleurs.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Leurs faons se fortifient et grandissent dans les champs; ils s'en vont, et ne reviennent plus.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Qui a lâché l'onagre en liberté, qui a brisé les liens de l'âne sauvage,
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 à qui j'ai donné le désert pour maison, pour demeure la plaine salée?
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 Il méprise le tumulte des villes, il n'entend pas les cris d'un maître.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 Il parcourt les montagnes pour trouver sa pâture, il y poursuit les moindres traces de verdure.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Le buffle voudra-t-il te servir, ou bien passera-t-il la nuit dans son étable?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 L'attacheras-tu avec une corde au sillon, ou bien hersera-t-il derrière toi dans les vallées?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Te fieras-tu à lui parce qu'il est très fort, lui laisseras-tu faire tes travaux?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Compteras-tu sur lui pour rentrer ta moisson, pour recueillir le blé dans ton aire?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 L'aile de l'autruche bat joyeusement; elle n'a ni l'aile pieuse ni le plumage de la cigogne.
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 Elle abandonne ses œufs à la terre, et les laisse chauffer sur le sable.
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 Elle oublie que le pied peut les fouler, la bête des champs les écraser.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 Elle est dure pour ses petits, comme s'ils n'étaient pas siens; que son travail soit vain, elle ne s'en inquiète pas.
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Car Dieu lui a refusé la sagesse, et ne lui a pas départi l'intelligence.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Mais quand elle se bat les flancs et prend son essor, elle se rit du cheval et du cavalier.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Est-ce toi qui donnes au cheval la vigueur, qui revêts son cou d'une crinière flottante,
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 qui le fais bondir comme la sauterelle? Son fier hennissement répand la terreur.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 Il creuse du pied la terre, il est fier de sa force, il s'élance au-devant du combat.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 Il se rit de la peur; rien ne l'effraie; il ne recule pas devant l'épée.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Sur lui résonne le carquois, la lance étincelante et le javelot.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 Il frémit, il s'agite, il dévore le sol; il ne se contient plus quand la trompette sonne.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 Au bruit de la trompette, il dit: « Allons! » De loin il flaire la bataille, la voix tonnante des chefs et les cris des guerriers.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Est-ce par ta sagesse que l'épervier prend son vol et déploie ses ailes vers le midi?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Est-ce à ton ordre que l'aigle s'élève, et fait son nid sur les hauteurs?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 Il habite les rochers, il fixe sa demeure dans les dents de la pierre, sur les sommets.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 De là, il guette sa proie, son regard perce au loin.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Ses petits s'abreuvent de sang; partout où il y a des cadavres, on le trouve.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»

< Job 39 >