Proverbs 19
1 Betere is a pore man, that goith in his simplenesse, than a riche man bitynge hise lippis, and vnwijs.
Betre er ein fatigmann som ferdast lytelaust enn ein mann med range lippor som attpå er ein dåre.
2 Where is not kunnyng of the soule, is not good; and he that is hasti, in feet hirtith.
Den som er tankelaus i hugen, gjeng det gale, og den som stig for fort med føterne, han stig i miss.
3 The foli of a man disseyueth hise steppis; and he brenneth in his soule ayens God.
Mannsens eigi vitløysa fører til fall, men han harmast i sitt hjarta på Herren.
4 Richessis encreessen ful many freendis; forsothe also thei ben departid fro a pore man, whiche he hadde.
Velstand samla mange vener, men fatigmann vert skild frå venen sin.
5 A fals witnesse schal not be vnpunyschid; and he that spekith leesingis, schal not ascape.
Det falske vitnet skal’kje verta urefst, og den som andar lygn, skal ikkje sleppa undan.
6 Many men onouren the persoone of a myyti man; and ben frendis of hym that deelith yiftis.
Mange smeikjer den gjæve, og kvar mann er ven med den rauste.
7 The britheren of a pore man haten hym; ferthermore and the freendis yeden awei fer fro hym. He that sueth wordis oonli, schal haue no thing;
Fatigmanns brør hatar honom alle, enn meir dreg hans vener seg burt frå honom. Han fer etter ord som er inkjevetta.
8 but he that holdith stabli the mynde, loueth his soule, and the kepere of prudence schal fynde goodis.
Den som elskar si sjæl, han vinn seg vit, den som vaktar sitt skyn, skal finna lukka.
9 A fals witnesse schal not be vnpunyschid; and he that spekith leesyngis, schal perische.
Det falske vitnet skal’kje verta urefst, og den som andar lygn, skal tynast.
10 Delices bicomen not a fool; nether `it bicometh a seruaunt to be lord of princes.
Det høver ei for dåren å hava gode dagar, enn mindre for ein træl å råda yver hovdingar.
11 The teching of a man is knowun bi pacience; and his glorie is to passe ouere wickid thingis.
Mannsens klokskap gjev honom tol, og det er hans æra å tilgjeva brot.
12 As the gnasting of a lioun, so and the ire of the king; and as deewe on eerbe, so and the gladnesse of the kyng.
Konungs harm er som når løva burar, men godhugen hans er som dogg i graset.
13 The sorewe of the fadir is a fonned sone; and roofes droppynge contynueli is a womman ful of chiding.
Ein dårleg son er reint ei ulukka for far sin, og kjerringtrætta er som si-drop frå taket.
14 Housis and richessis ben youun of fadir and modir; but a prudent wijf is youun propirli of the Lord.
Hus og gods er fedre-arv, men frå Herren kjem ei vitug kona.
15 Slouth bringith in sleep; and a negligent soule schal haue hungur.
Leta svæver tungt i svevn, og letingen skal svelta.
16 He that kepith the comaundement of God, kepith his soule; but he that chargith not his weie, schal be slayn.
Den som tek vare på bodet, tek vare på sitt liv, den som ei ansar si åtferd, skal missa livet.
17 He that hath mercy on a pore man, leeneth to the Lord; and he schal yelde his while to hym.
Den som gjer miskunn mot armingen, låner til Herren, og av honom fær han vederlag for si velgjerning.
18 Teche thi sone, and dispeire thou not; but sette thou not thi soule to the sleyng of hym.
Aga son din, for endå er det von, men lat deg ikkje driva til å drepa honom.
19 Forsothe he that is vnpacient, schal suffre harm; and whanne he hath rauyschid, he schal leie to anothir thing.
Den som er svært sinna, lyt bøta for det, for um du hjelper han, du gjer vondt verre.
20 Here thou counsel, and take thou doctryn; that thou be wijs in thi laste thingis.
Høyr på råd og lat deg aga, so du til slutt kann verta vis.
21 Many thouytis ben in the herte of a man; but the wille of the Lord schal dwelle.
Mange tankar er i mannsens hjarta, men Herrens råd fær framgang.
22 A nedi man is merciful; and betere is a pore iust man, than a man liere.
Mannsens miskunn er hans gode vilje, og fatig man er betre enn ein som lyg.
23 The drede of the Lord ledith to lijf `of blis; and he `that dredith God schal dwelle in plentee, with outen visityng `of the worste.
Otte for Herren fører til liv, mett fær ein kvila og vert ikkje heimsøkt med vondt.
24 A slow man hidith his hond vndur the armpit; and putteth it not to his mouth.
Stikk den late si hand i fatet, so idest han ei ta ho upp att til munnen.
25 Whanne a man ful of pestilence is betun, a fool schal be wisere. If thou blamist a wijs man, he schal vndurstonde techyng.
Slær du spottaren, so vert uvitingen klok, og agar du den vituge, so fær han vit på kunnskap.
26 He that turmentith the fadir, and fleeth fro the modir, schal be ful of yuel fame, and schal be cursid.
Den som er vond med far sin og jagar mor si burt, han er ein son til skam og skjemd.
27 Sone, ceesse thou not to here techyng; and knowe thou the wordis of kunnyng.
Høyr ikkje soleis på refsing, son min, at du villar deg burt frå kunnskaps ord!
28 A wickid witnesse scorneth doom; and the mouth of vnpitouse men deuourith wickidnesse.
Eit nidings-vitne spottar det som rett er, og munnen på gudlause gløyper urett.
29 Domes ben maad redi to scorneris; and hameris smytynge ben maad redi to the bodies of foolis.
Refsingsdomar er ferdige for spottaren og slag for ryggen på dårar.
