Proverbs 14
1 A wijs womman bildith hir hous; and an unwijs womman schal distrie with hondis an hous bildid.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 A man goynge in riytful weie, and dredinge God, is dispisid of hym, that goith in a weie of yuel fame.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 The yerde of pride is in the mouth of a fool; the lippis of wijs men kepen hem.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Where oxis ben not, the cratche is void; but where ful many cornes apperen, there the strengthe of oxe is opyn.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 A feithful witnesse schal not lie; a gileful witnesse bringith forth a leesing.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 A scornere sekith wisdom, and he fyndith not; the teching of prudent men is esy.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Go thou ayens a man a fool; and he schal not knowe the lippis of prudence.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 The wisdom of a fel man is to vndirstonde his weie; and the vnwarnesse of foolis errith.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 A fool scorneth synne; grace schal dwelle among iust men.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 The herte that knowith the bittirnesse of his soule; a straunger schal not be meddlid in the ioie therof.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 The hous of wickid men schal be don awei; the tabernaclis of iust men schulen buriowne.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 Sotheli a weie is, that semeth iust to a man; but the laste thingis therof leden forth to deth.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Leiyyng schal be medlid with sorewe; and morenyng ocupieth the laste thingis of ioye.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 A fool schal be fillid with hise weies; and a good man schal be aboue hym.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 An innocent man bileueth to eche word; a felle man biholdith hise goyngis.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 A wijs man dredith, and bowith awei fro yuel; a fool skippith ouer, and tristith.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 A man vnpacient schal worche foli; and a gileful man is odiouse.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 Litle men of wit schulen holde foli; and felle men schulen abide kunnyng.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 Yuel men schulen ligge bifor goode men; and vnpitouse men bifor the yatis of iust men.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 A pore man schal be hateful, yhe, to his neiybore; but many men ben frendis of riche men.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 He that dispisith his neiybore, doith synne; but he that doith merci to a pore man, schal be blessid. He that bileueth in the Lord, loueth merci;
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 thei erren that worchen yuel. Merci and treuthe maken redi goodis;
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 abundaunce `schal be in ech good werk. Sotheli where ful many wordis ben, there nedynesse is ofte.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 The coroun of wise men is the richessis of hem; the fooli of foolis is vnwarnesse.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 A feithful witnesse delyuereth soulis; and a fals man bringith forth leesyngis.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 In the drede of the Lord is triste of strengthe; and hope schal be to the sones of it.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 The drede of the Lord is a welle of lijf; that it bowe awei fro the fallyng of deth.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 The dignite of the king is in the multitude of puple; and the schenschipe of a prince is in the fewnesse of puple.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 He that is pacient, is gouerned bi myche wisdom; but he that is vnpacient, enhaunsith his foli.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 Helthe of herte is the lijf of fleischis; enuye is rot of boonys.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 He that falsli chalengith a nedi man, dispisith his maker; but he that hath merci on a pore man, onourith that makere.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 A wickid man is put out for his malice; but a iust man hopith in his deth.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 Wisdom restith in the herte of a wijs man; and he schal teche alle vnlerned men.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Riytfulnesse reisith a folc; synne makith puplis wretchis.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 A mynystre vndurstondynge is acceptable to a kyng; a mynystre vnprofitable schal suffre the wrathfulnesse of him.
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
