Job 30

1 But now yongere men in tyme scornen me, whos fadris Y deynede not to sette with the doggis of my flok.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 Of whiche men the vertu of hondis was for nouyt to me, and thei weren gessid vnworthi to that lijf.

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 Thei weren bareyn for nedynesse and hungur; that gnawiden in wildirnesse, and weren pale for pouert and wretchidnesse;

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 and eeten eerbis, aud the ryndis of trees; and the roote of iunyperis was her mete.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 Whiche men rauyschiden these thingis fro grete valeis; and whanne thei hadden foundun ony of alle, thei runnen with cry to tho.

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 Thei dwelliden in deseertis of strondis, and in caues of erthe, ethir on grauel, `ethir on cley.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 Whiche weren glad among siche thingis, and arettiden delices to be vndur buschis.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 The sones of foolis and of vnnoble men, and outirli apperynge not in erthe.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 But now Y am turned in to the song of hem, and Y am maad a prouerbe to hem.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 Thei holden me abhomynable, and fleen fer fro me, and dreden not to spete on my face.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 For God hath openyd his arowe caas, and hath turmentid me, and hath set a bridil in to my mouth.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 At the riytside of the eest my wretchidnessis risiden anoon; thei turneden vpsedoun my feet, and oppressiden with her pathis as with floodis.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 Thei destrieden my weies; thei settiden tresoun to me, and hadden the maistri; and `noon was that helpide.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 Thei felden in on me as bi a brokun wal, and bi yate openyd, and weren stretchid forth to my wretchidnessis.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Y am dryuun in to nouyt; he took awei my desir as wynd, and myn helpe passide awei as a cloude.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 But now my soule fadith in my silf, and daies of turment holden me stidfastly.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 In nyyt my boon is persid with sorewis; and thei, that eten me, slepen not.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 In the multitude of tho my cloth is wastid, and thei han gird me as with coler of a coote.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Y am comparisound to cley, and Y am maad lijk to a deed sparcle and aisch.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 Y schal cry to thee, and thou schalt not here me; Y stonde, and thou biholdist not me.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Thou art chaungid in to cruel to me, and in the hardnesse of thin hond thou art aduersarie to me.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 Thou hast reisid me, and hast set as on wynd; and hast hurtlid me doun strongli.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 Y woot, that thow schalt bitake me to deeth, where an hows is ordeyned to ech lyuynge man.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 Netheles thou sendist not out thin hond to the wastyng of hem; and if thei fallen doun, thou schalt saue.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 Y wepte sum tyme on him, that was turmentid, and my soule hadde compassioun on a pore man.

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 Y abood goodis, and yuelis ben comun to me; Y abood liyt, and derknessis braken out.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 Myn ynnere thingis buyliden out with outen my reste; daies of turment camen bifor me.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 Y yede morenynge, and Y roos with out woodnesse in the cumpenye, and criede.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 Y was the brother of dragouns, and the felow of ostrigis.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 My skyn was maad blak on me, and my boonys drieden for heete.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 Myn harpe is turned in to morenyng, and myn orgun in to the vois of weperis.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.