Job 17
1 Mi spirit schal be maad feble; my daies schulen be maad schort, and oneli the sepulcre is left to me.
Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
2 Y have not synned, and myn iye dwellith in bittirnessis.
Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
3 Lord, delyuere thou me, and sette thou me bisidis thee; and the hond of ech fiyte ayens me.
Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
4 Thou hast maad the herte of hem fer fro doctryn, `ethir knowyng of treuthe; therfor thei schulen not be enhaunsid.
Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
5 He bihetith prey to felowis, and the iyen of hise sones schulen faile.
Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
6 He hath set as in to a prouerbe of the comyn puple, and his saumple bifor hem.
Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
7 Myn `iye dasewide at indignacioun; and my membris ben dryuun as in to nouyt.
Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
8 Iust men schulen wondre on this thing; and an innocent schal be reisid ayens an ypocrite.
Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
9 And a iust man schal holde his weie, and he schal adde strengthe to clene hondis.
Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
10 Therfor alle `ye be conuertid, and come ye; and Y schal not fynde in you ony wiys man.
Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
11 My daies ben passid; my thouytis ben scaterid, turmentynge myn herte.
Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
12 Tho han turned the nyyt `in to day; and eft aftir derknessis hope liyt.
Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
13 If Y `susteyne, ether suffre pacientli, helle is myn hous; and Y haue arayede my bed in derknessis. (Sheol h7585)
Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. (Sheol h7585)
14 Y seide to rot, Thou art my fadur; and to wormes, Ye ben my modir and my sister.
Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
15 Therfor where is now myn abidyng? and who biholdith my pacience?
Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
