Job 16

1 Forsothe Joob answeride, and seide, Y `herde ofte siche thingis;

Då svara Job og sagde:

2 alle ye ben heuy coumfortouris.

«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

3 Whether wordis ful of wynd schulen haue an ende? ether ony thing is diseseful to thee, if thou spekist?

Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

4 Also Y myyte speke thingis lijk to you, and `Y wolde, that youre soule were for my soule; and Y wolde coumfort you by wordis, and Y wolde moue myn heed on you;

Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

5 Y wolde make you stronge bi my mouth, and Y wolde moue lippis as sparynge you.

eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

6 But what schal Y do? If Y speke, my sorewe restith not; and if Y am stille, it goith not awei fro me.

Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

7 But now my sorewe hath oppressid me, and alle my lymes ben dryuun in to nouyt.

Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

8 My ryuelyngis seien witnessyng ayens me, and a fals spekere is reisid ayens my face, and ayenseith me.

Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

9 He gaderide togidere his woodnesse in me, and he manaasside me, and gnastide ayens me with his teeth; myn enemye bihelde me with ferdful iyen.

Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

10 Thei openyden her mouthis on me, and thei seiden schenschip, and smytiden my cheke; and thei ben fillid with my peynes.

og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

11 God hath closid me togidere at the wickid, and hath youe me to the hondis of wickid men.

Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

12 Y thilke riche man and famouse sum tyme, am al to brokun sudeynli; `he helde my nol; he hath broke me, and hath set me as in to a signe.

Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

13 He hath cumpasside me with hise speris, he woundide togidere my leendis; he sparide not, and schedde out myn entrails in to the erthe.

Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

14 He beet me with wounde on wounde; he as a giaunt felde in on me.

Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

15 Y sewide togidere a sak on my skyn; and Y hilide my fleisch with aische.

Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

16 My face bolnyde of wepynge, and myn iyeliddis wexiden derke.

Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

17 Y suffride these thingis with out wickidnesse of myn hond, `that is, werk, whanne Y hadde cleene preieris to God.

endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

18 Erthe, hile thou not my blood, and my cry fynde not in thee a place of hidyng.

Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

19 `For, lo! my witnesse is in heuene; and the knowere of my consience is in hiye places.

Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

20 A! my frendis, ful of wordis, myn iye droppith to God.

Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

21 And `Y wolde, that a man were demed so with God, as the sone of man is demed with his felowe.

Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

22 `For lo! schorte yeeris passen, and Y go a path, bi which Y schal not turne ayen.

Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.