Job 16
1 Forsothe Joob answeride, and seide, Y `herde ofte siche thingis;
Da tok Job til orde og sa:
2 alle ye ben heuy coumfortouris.
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Whether wordis ful of wynd schulen haue an ende? ether ony thing is diseseful to thee, if thou spekist?
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 Also Y myyte speke thingis lijk to you, and `Y wolde, that youre soule were for my soule; and Y wolde coumfort you by wordis, and Y wolde moue myn heed on you;
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 Y wolde make you stronge bi my mouth, and Y wolde moue lippis as sparynge you.
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
6 But what schal Y do? If Y speke, my sorewe restith not; and if Y am stille, it goith not awei fro me.
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 But now my sorewe hath oppressid me, and alle my lymes ben dryuun in to nouyt.
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 My ryuelyngis seien witnessyng ayens me, and a fals spekere is reisid ayens my face, and ayenseith me.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 He gaderide togidere his woodnesse in me, and he manaasside me, and gnastide ayens me with his teeth; myn enemye bihelde me with ferdful iyen.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 Thei openyden her mouthis on me, and thei seiden schenschip, and smytiden my cheke; and thei ben fillid with my peynes.
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
11 God hath closid me togidere at the wickid, and hath youe me to the hondis of wickid men.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 Y thilke riche man and famouse sum tyme, am al to brokun sudeynli; `he helde my nol; he hath broke me, and hath set me as in to a signe.
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 He hath cumpasside me with hise speris, he woundide togidere my leendis; he sparide not, and schedde out myn entrails in to the erthe.
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 He beet me with wounde on wounde; he as a giaunt felde in on me.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Y sewide togidere a sak on my skyn; and Y hilide my fleisch with aische.
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
16 My face bolnyde of wepynge, and myn iyeliddis wexiden derke.
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Y suffride these thingis with out wickidnesse of myn hond, `that is, werk, whanne Y hadde cleene preieris to God.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Erthe, hile thou not my blood, and my cry fynde not in thee a place of hidyng.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 `For, lo! my witnesse is in heuene; and the knowere of my consience is in hiye places.
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 A! my frendis, ful of wordis, myn iye droppith to God.
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 And `Y wolde, that a man were demed so with God, as the sone of man is demed with his felowe.
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 `For lo! schorte yeeris passen, and Y go a path, bi which Y schal not turne ayen.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
