Job 14
1 A man is borun of a womman, and lyueth schort tyme, and is fillid with many wretchidnessis.
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 Which goith out, and is defoulid as a flour; and fleeth as schadewe, and dwellith neuere perfitli in the same staat.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 And gessist thou it worthi to opene thin iyen on siche a man; and to brynge hym in to doom with thee?
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Who may make a man clene conseyued of vnclene seed? Whether not thou, which art aloone?
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 The daies of man ben schorte, the noumbre of his monethis is at thee; thou hast set, ethir ordeyned, hise termes, whiche moun not be passid.
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Therfor go thou awey fro hym a litil, `that is, bi withdrawyng of bodili lijf, that he haue reste; til the meede coueitid come, and his dai is as the dai of an hirid man.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 A tree hath hope, if it is kit doun; and eft it wexith greene, and hise braunches spreden forth.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 If the roote therof is eeld in the erthe, and the stok therof is nyy deed in dust;
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 it schal buriowne at the odour of watir, and it schal make heer, as whanne it was plauntid first.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 But whanne a man is deed, and maad nakid, and wastid; Y preye, where is he?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 As if watris goen awei fro the see, and a ryuer maad voide wexe drie,
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 so a man, whanne he hath slept, `that is, deed, he schal not rise ayen, til heuene be brokun, `that is, be maad newe; he schal not wake, nether he schal ryse togidere fro his sleep.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 Who yiueth this to me, that thou defende me in helle, and that thou hide me, til thi greet veniaunce passe; and thou sette to me a tyme, in which thou haue mynde on me? (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 Gessist thou, whethir a deed man schal lyue ayen? In alle the daies, in whiche Y holde knyythod, now Y abide, til my chaungyng come.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Thou schalt clepe me, and Y schal answere thee; thou schalt dresse the riyt half, `that is, blis, to the werk of thin hondis.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 Sotheli thou hast noumbrid my steppis; but spare thou my synnes.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 Thou hast seelid as in a bagge my trespassis, but thou hast curid my wickidnesse.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 An hil fallynge droppith doun; and a rooche of stoon is borun ouer fro his place.
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 Watris maken stoonys holowe, and the erthe is wastid litil and litil bi waischyng a wey of watir; and therfor thou schalt leese men in lijk maner.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Thou madist a man strong a litil, that he schulde passe with outen ende; thou schalt chaunge his face, and schalt sende hym out.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Whether hise sones ben noble, ether vnnoble, he schal not vndurstonde.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Netheles his fleisch, while he lyueth, schal haue sorewe, and his soule schal morne on hym silf.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
