2 Samuel 7
1 Forsothe it was doon, whanne the kyng Dauid hadde sete in his hows, and the Lord hadde youe reste to hym on ech side fro alle hise enemyes,
Ein gong kongen sat i huset sitt, og Herren hadde unnt honom fred for alle uvenerne sine rundt ikring,
2 he seyde to Nathan the prophete, Seest thou not, that Y dwelle in an hows of cedre, and the arke of God is put in the myddis of skynnys?
so sagde han med profeten Natan: «Sjå her bur eg i eit hus av cedertre; men Guds kista bur i eit tjeld.»
3 And Nathan seide to the kyng, Go thou, and do al thing which is in thin herte, for the Lord is with thee.
Natan svara kongen: «Gjer du alt det du finn fyre! For Herren er med deg!»
4 Forsothe it was don in that niyt, and lo! the word of the Lord, seiynge to Nathan, Go thou,
Men natti etterpå kom Herrens ord til Natan soleis:
5 and speke to my servaunt Dauid, The Lord seith these thingis, Whether thou schalt bilde to me an hows to dwelle ynne?
«Gakk av stad og seg med David, tenaren min: «So segjer Herren: Etlar du byggja hus der eg skal bu?
6 For Y `dwellide not in an hows fro the dai in which Y ledde the sones of Israel out of the lond of Egipt til in to this dai; but Y yede in tabernacle and in tent,
Eg hev då ikkje butt i noko hus heilt frå den tid eg førde Israels-borni upp frå Egyptarland alt til i dag, men hev flutt rundt i eit tjeld og i ei bud.
7 bi alle places, to whiche Y passyde with alle the sones of Israel? Whether Y spekynge spak to oon of the lynagis of Israel, to whom Y comaundyde, that he schulde feede my puple Israel, and seide, Whi `bildidist thou not an hows of cedre to me?
All den tidi eg flutte rundt med Israels-borni - hev eg noko sinn nemnt eit einaste ord um det med nokon av domarane i Israel som eg bad vakta Israel, folket mitt, og sagt: «Kvifor byggjer de ikkje eit hus av cedertre åt meg?»»
8 And now thou schalt seie these thingis to my seruaunt Dauid, The Lord of oostis seith these thingis, Y took thee fro lesewis suynge flockis, that thou schuldist be duyk on my puple Israel, and Y was with thee in alle thingis,
Og no skal du segja so med David, tenaren min: «So segjer Herren, allhers drott: Eg henta deg frå beitemarki der du fylgde småfeet, og sette deg til fyrste yver Israel, folket mitt;
9 where euere thou yedist, and Y killide alle thin enemyes fro thi face, and Y made to thee a greet name bi the name of grete men that ben in erthe;
eg var med deg på alle dine vegar, eg rudde ut alle dine uvener; og eg vil gjeva deg eit namn so stort som dei største på jordi;
10 and Y schall sette a place to my puple Israel, and Y schal plaunte hym, and Y schal dwelle with hym, and he schal no more be troblid, and the sones of wickidnesse schulen not adde, that thei turmente hym as bifor,
og Israel, folket mitt, gjev eg ein bustad; der set eg deim ned, der skal dei få bu og aldri verta uroa meir; og aldri skal nidingar kua deim meir, so som i gamle dagar,
11 fro the dai in which Y ordenede iugis on my puple Israel; and Y schal yyue reste to thee fro alle thin enemyes. And the Lord biforseith to thee, that `the Lord schal mak an hows to thee;
då eg sette domarar yver Israel, folket mitt; eg gjev deg fred for alle dine uvener. Og Herren forkynner deg at Herren vil byggja hus åt deg.
12 and whanne thi daies be fillid, and thou hast slept with thi fadris, Y schal reyse thi seed aftir thee, which schal go out of thi wombe, and Y schal make `stidfast his rewme.
Når æva di er all, og du fær kvila hjå dine feder, so vil eg reisa upp avkjømet ditt som kjem etter deg og gjeng ut frå deg; hans kongedøme vil eg grunnfesta.
13 He schal bilde an hows to my name, and Y schal make stable the troone of his rewme til in to with outen ende;
Han skal byggja hus åt meg, hans kongsstol vil eg grunnfesta til æveleg tid.
14 Y schal be to hym in to fadir, and he schal be to me in to a sone; and if he schal do ony thing wickidli, Y schal chastise hym in the yerde of men, and in the woundis of the sones of men.
Eg vil vera far for honom, han skal vera son min: gjer han noko gale, so vil eg refsa honom med manneris, med ulukkar som manneborn kann røyna;
15 Forsothe Y schal not do awey my mercy fro hym, as Y dide awei fro Saul, whom Y remouede fro my face.
men mi miskunn skal aldri vika frå honom, so som ho veik frå Saul, då eg let honom vika undan for deg.
16 And thin hows schal be feithful, and thi rewme schal be til in to with outen ende bifor my face, and thi trone schal be stidfast contynueli.
Stød skal ætti di standa, traust og trygt ditt kongedøme i all æva for di åsyn; ja stødug skal din kongsstol standa i all æva.»»
17 By alle these wordys, and bi al this reuelacioun, so Nathan spak to Dauid.
Natan tala alle desse ordi til David og sagde honom heile denne syni.
18 Forsothe Dauid the kyng entride, and satt bifor the Lord, and seide, Who am Y, my Lord God, and what is myn hows, that thou brouytist me hidur to?
Då gjekk kong David inn og sette seg ned framfor Herrens åsyn og sagde: «Kven er eg, Herre, Herre! og kva er huset mitt, at du hev ført meg hit?
19 But also this is seyn litil in thi siyt, my Lord God; no but thou schuldist speke also of the hows of thi seruaunt in to long tyme. Forsothe this is the lawe of Adam, Lord God;
Og endå er det for lite i dine augo, Herre, Herre! Du gjev meg lovnader um huset åt tenaren din langt fram i tidi. På mannevis talar du um dette, Herre, Herre!
20 what therfor may Dauid adde yit, that he speke to thee? For thou, Lord God, knowist thi seruaunt; thou hast do alle these grete thingis,
Kva hev no David meir å mæla med deg? Du kjenner tenaren din, Herre, Herre!
21 for thi word, and bi thin herte, so that thou madist knowun to thi seruaunt.
For ditt ord skuld, og etter eigen hug, gjer du alt dette og kunngjer dette underverk for tenaren din.
22 Herfor, Lord God, thou art magnyfied, for noon is lijk thee, ne there is no God outakun thee, in alle thingis whiche we herden with oure eeris.
Difor er du stor, du Herre Gud. Ingen er som du! Forutan deg er det ingen Gud, etter alt me hev høyrt gjete med øyro våre.
23 Sotheli what folk in erthe is as the puple of Israel, for which the Lord God yede, that he schulde ayenbie it to him in to a puple, and schulde sette to hym silf a name, and schulde do to it grete thingis, and orible on erthe, in castinge out therof the folk and `goddis therof fro the face of thi puple, which thou `ayen bouytist to thee fro Egipt?
Kvar finst på jordi noko folk maken til folket ditt, til Israel, som Gud sjølv gjekk av og løyste til sin eigen lyd, til eit frægdarnamn åt seg og gjorde so store gjerningar for dykk og agelege verk med landet ditt, for folket ditt, det som du sjølv løyste ut åt deg frå Egyptarland, frå heidningefolk og deira gudar.
24 And thou confermidist to thee thi puple Israel in to a puple euerlastynge, and thou, Lord, art maad in to God to hem.
Israels-folket hev du grunnfest til ditt folk i all æva. Du, Herre, vart deira Gud!»
25 Now therfor, Lord God, reise thou withouten ende the word that thou hast spoke on thi seruaunt and on his hows, and do as thou hast spoke;
So lat no lovnaden din, Herre Gud, um tenaren din og huset hans få standa stødt i alder og i æva! Gjer som du hev sagt!
26 and thy name be magnyfied til in to withouten ende, and be it seid, The Lord of oostis is God on Israel; and the hows of thi seruaunt Dauid schal be stablischid byfor the Lord;
Då skal namnet ditt verta stort i all æva og lyda so: «Herren, allhers drott, er Gud yver Israel.» Og huset åt din tenar David skal standa stødt for di åsyn.
27 for thou, Lord of oostis, God of Israel, hast maad reuelacioun to the eere of thi seruaunt, and seidist, Y schal bilde an hows to thee; therfor thi seruaunt foond his herte, that he schulde preie thee bi this preier.
Du, Herre, allhers drott, Israels Gud! Sjølv hev du kunngjort for tenaren din: «Eg byggjar hus åt deg.» Difor hev tenaren din teke seg mod til å bera denne bøni fram for deg.
28 Now therfor, Lord God, thou art veri God, and thi wordis schulen be trewe; for thou hast spoke these goodis to thi seruaunt;
Og no, Herre, Herre! Du er Gud, og dine ord er sætande, og du hev lova tenaren din alt dette gode.
29 therfor bigynne thou, and blesse the hows of thi seruaunt, that it be withouten ende bifor thee; for thou, Lord God, hast spoke these thingis, and bi thi blessyng the hows of thi seruaunt schal be blessid withouten ende.
So gjer no vel, velsigna huset mitt so det må standa i all æva for di åsyn! Ja, du hev sagt det, Herre, Herre! Med di velsigning skal huset åt tenaren velsignast til æveleg tid.
