Ağitlar 3
1 RAB'bin gazap değneği altında acı çeken adam benim.
Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
2 Beni güttü, Işıkta değil karanlıkta yürüttü.
Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
3 Evet, dönüp dönüp bütün gün bana elini kaldırıyor.
Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
4 Etimi, derimi yıprattı, kemiklerimi kırdı.
Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
5 Beni kuşattı, Acı ve zahmetle sardı çevremi.
Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
6 Çoktan ölmüş ölüler gibi Beni karanlıkta yaşattı.
I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
7 Çevreme duvar çekti, dışarı çıkamıyorum, Zincirimi ağırlaştırdı.
Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
8 Feryat edip yardım isteyince de Duama set çekiyor.
Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
9 Yontma taşlarla yollarımı kesti, Dolaştırdı yollarımı.
Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
10 Benim için O pusuya yatmış bir ayı, Gizlenmiş bir aslandır.
Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
11 Yollarımı saptırdı, paraladı, Mahvetti beni.
Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
12 Yayını gerdi, okunu savurmak için Beni nişangah olarak dikti.
Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
13 Oklarını böbreklerime sapladı.
Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
14 Halkımın önünde gülünç düştüm, Gün boyu alay konusu oldum türkülerine.
Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
15 Beni acıya doyurdu, Bana doyasıya pelinsuyu içirdi.
Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
16 Dişlerimi çakıl taşlarıyla kırdı, Kül içinde diz çöktürdü bana.
Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
17 Esenlik yüzü görmedi canım, Mutluluğu unuttum.
Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
18 Bu yüzden diyorum ki, “Dermanım tükendi, RAB'den umudum kesildi.”
Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
19 Acımı, başıboşluğumu, Pelinotuyla ödü anımsa!
Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
20 Hâlâ onları düşünmekte Ve sıkılmaktayım.
Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
21 Ama şunu anımsadıkça umutlanıyorum:
Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
22 RAB'bin sevgisi hiç tükenmez, Merhameti asla son bulmaz;
Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
23 Her sabah tazelenir onlar, Sadakatin büyüktür.
Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
24 “Benim payıma düşen RAB'dir” diyor canım, “Bu yüzden O'na umut bağlıyorum.”
Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
25 RAB kendisini bekleyenler, O'nu arayan canlar için iyidir.
Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
26 RAB'bin kurtarışını sessizce beklemek iyidir.
Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
27 İnsan için boyunduruğu gençken taşımak iyidir.
Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
28 RAB insana boyunduruk takınca, İnsan tek başına oturup susmalı;
at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
29 Umudunu kesmeden yere kapanmalı,
at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
30 Kendisine vurana yanağını dönüp Utanca doymalı;
at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
31 Çünkü Rab kimseyi sonsuza dek geri çevirmez.
For Herren støyter ikkje æveleg burt.
32 Dert verse de, Büyük sevgisinden ötürü yine merhamet eder;
For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
33 Çünkü isteyerek acı çektirmez, İnsanları üzmez.
For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
34 Ülkedeki bütün tutsakları ayak altında ezmeyi,
At dei krasar under fot alle fangar i landet,
35 Yüceler Yücesi'nin huzurunda insan hakkını saptırmayı,
at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
36 Davasında insana haksızlık etmeyi Rab doğru bulmaz.
at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
37 Rab buyurmadıkça kim bir şey söyler de yerine gelir?
Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
38 İyilikler gibi felaketler de Yüceler Yücesi'nin ağzından çıkmıyor mu?
Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
39 İnsan, yaşayan insan Niçin günahlarının cezasından yakınır?
Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
40 Davranışlarımızı sınayıp gözden geçirelim, Yine RAB'be dönelim.
Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
41 Ellerimizin yanısıra yüreklerimizi de göklerdeki Tanrı'ya açalım:
Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
42 “Biz karşı çıkıp başkaldırdık, Sen bağışlamadın.
Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
43 Öfkeyle örtünüp bizi kovaladın, Acımadan öldürdün.
Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
44 Dualar sana erişmesin diye Bulutları örtündün.
I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
45 Uluslar arasında bizi pisliğe, süprüntüye çevirdin.
Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
46 Düşmanlarımızın hepsi bizimle alay etti.
Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
47 Dehşet ve çukur, kırgın ve yıkım çıktı önümüze.”
Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
48 Kırılan halkım yüzünden Gözlerimden sel gibi yaşlar akıyor.
Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
49 Durup dinmeden yaş boşanıyor gözümden,
Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
50 RAB göklerden bakıp görünceye dek.
fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
51 Kentimdeki kızların halini gördükçe Yüreğim sızlıyor.
Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
52 Boş yere bana düşman olanlar bir kuş gibi avladılar beni.
Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
53 Beni sarnıca atıp öldürmek istediler, Üzerime taş attılar.
Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
54 Sular başımdan aştı, “Tükendim” dedim.
Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
55 Sarnıcın dibinden seni adınla çağırdım, ya RAB;
Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
56 Sesimi, “Ahıma, çağrıma kulağını kapama!” dediğimi duydun.
Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
57 Seni çağırınca yaklaşıp, “Korkma!” dedin.
Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
58 Davamı sen savundun, ya Rab, Canımı kurtardın.
Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
59 Bana yapılan haksızlığı gördün, ya RAB, Davamı sen gör.
Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
60 Benden nasıl öç aldıklarını, Bana nasıl dolap çevirdiklerini gördün.
Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
61 Aşağılamalarını, ya RAB, Çevirdikleri bütün dolapları, Bana saldıranların dediklerini, Gün boyu söylendiklerini duydun.
Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
63 Oturup kalkışlarına bak, Alay konusu oldum türkülerine.
Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
64 Yaptıklarının karşılığını ver, ya RAB.
Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
65 İnat etmelerini sağla, Lanetin üzerlerinden eksilmesin.
Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
66 Göklerinin altından öfkeyle kovala, yok et onları, ya RAB.
Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
