Luke 20
1 Pea pehē, ko e [ʻaho ]ʻe taha ʻi he ngaahi ʻaho ko ia, ʻi heʻene akonaki ki he kakai ʻi he falelotu lahi, mo malangaʻaki ʻae ongoongolelei, naʻe haʻu ʻae kau taulaʻeiki lahi mo e kau tangata tohi pea mo e mātuʻa,
En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde og folkets ledere bort til ham.
2 Mo nau lea kiate ia, ʻo pehē, “Talamai kiate kimautolu pe ko e pule fē ʻoku ke fai ai ʻae ngaahi meʻa ni? Pea ko hai ia ne ne tuku ʻae pule ni kiate koe?”
De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.
3 Pea lea ia, ʻo pehēange kiate kinautolu, “Te u fehuʻi foki kiate kimoutolu ha meʻa ʻe taha; pea tala mai kiate au:
”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus,”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål.
4 Ko e papitaiso ʻa Sione, naʻe mei he langi ia, pe mei he tangata?”
Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”
5 Pea nau fealēleaʻaki, ʻo pehē, “Kapau te tau pehē, ‘Mei he langi;’ te ne pehē mai, ‘Ko e hā naʻe ʻikai ai te mou tui kiate ia?’
De begynte straks å diskutere med hverandre og sa:”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham.
6 Pea kapau te tau pehē, ‘Mei he tangata;’ ʻe lisingi ʻaki ʻae maka ʻakitautolu ʻe he kakai kotoa pē: he ʻoku nau ʻilo pau ko e palōfita ʻa Sione.”
Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.”
7 Pea naʻa nau pehēange, kuo ʻikai te nau ʻilo pe naʻe mei fē ia.
Derfor svarte de til slutt:”Vi vet ikke.”
8 Pea pehē ʻe Sisu kiate kinautolu, “Pea ʻe ʻikai te u tala kiate kimoutolu pe ko e pule fē ʻoku ou fai ai ʻae ngaahi meʻa ni.”
Da sa Jesus:”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”
9 Pea naʻa ne kamata lea ʻaki ʻae fakatātā ni ki he kakai; “Ko e tangata ʻe tokotaha naʻa ne tō ʻae ngoue vaine, ʻo ne tuku ia ki he kau tauhi ngoue, pea fononga mamaʻo ia ʻo fuoloa ai.
Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa:”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år.
10 Pea hokosia ʻae toʻukai, pea ne fekau ʻae tamaioʻeiki ki he kau tauhi ngoue, koeʻuhi ke nau ʻomi kiate ia ha fua ʻoe ngoue vaine: ka naʻe teʻia ia ʻe he kau tauhi ngoue, ʻonau kapusi ia taʻehaʻanemeʻa.
Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake.
11 Pea toe fekau ʻe ia ʻae tamaioʻeiki ʻe taha: pea naʻa nau teʻia foki ia, pea lahi ʻenau fai kovi [kiate ia], mo nau kapusi taʻehaʻanemeʻa.
Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe.
12 Pea toe fekau ʻe ia ʻa hono toko tolu: pea naʻa nau teʻia foki ia, ʻonau lī [ia ]kituaʻā.
Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.
13 Pea toki pehē ʻe he ʻeiki ʻoe ngoue vaine, ‘Ko e hā te u fai? Te u fekau atu hoku foha ʻofaʻanga: heiʻilo ka nau ka mamata ai te nau fakaʻapaʻapa kiate ia.’
’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren.’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’
14 Ka kuo mamata ki ai ʻae kau tauhi ngoue, pea nau fealēleaʻaki, ʻo pehē, ‘Ko eni ʻae foha hoko: haʻu ke tau tāmateʻi ia, kae ʻatautolu ʻae tofiʻa.’
Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre:’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’
15 Pea naʻa nau lī ia kituaʻā ngoue vaine, ʻo tāmateʻi [ia]. “Pea ko e hā ʻe fai ʻe he ʻeiki ʻoe ngoue vaine kiate kinautolu?
De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.””Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus.
16 ʻE haʻu ia ʻo fakaʻauha ʻae kau tauhi ngoue ko ia, pea tuku ʻae ngoue ki he kakai kehe.” Pea ʻi heʻenau fanongo [ai], naʻa nau pehē, “Ke ʻoua ʻaupito.”
”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.” Da folket hørte dette, protesterte de høylytt:”Nei! Det kommer aldri til å skje!”
17 Pea vakai atu ʻe ia kiate kinautolu, ʻo ne pehē, “Ka ko e hā eni kuo tohi, ‘Ko e maka naʻe liʻaki ʻe he kau tufunga, kuo hoko ia ko e fungani [maka ] tuliki?’
Men Jesus møtte blikket deres og sa:”Hva betyr det som står i Skriften:’Den steinen som ikke var brukbar for bygningsmennene, den har blitt til selve hjørnesteinen.’
18 Ko ia ia ʻe tō ki he maka ko ia, ʻe mafesifesi ai ia; ka ko ia ʻe tō ki ai ia, ʻe momosi ia ʻo efu.”
Den som snubler på denne steinen, blir skadet, og den som denne steinen faller på, blir fullstendig knust.”
19 Pea naʻe holi ʻae kau taulaʻeiki lahi mo e kau tangata tohi ʻi he feituʻulaʻā pe ko ia ke nau puke ia; ka naʻa nau manavahē ki he kakai: he naʻa nau ʻilo kuo ne lea ʻaki ʻae fakatātā ni kiate kinautolu.
Øversteprestene og de skriftlærde ville arrestere Jesus direkte, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket.
20 Pea naʻa nau lamasi [ia], ʻonau fekau atu ʻae kau mataki ke nau fai fakafieangatonu, koeʻuhi ke nau femioekina ia ʻi heʻene lea, ka nau tukuange ai ia ki he mālohi mo e pule ʻae pule.
Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.
21 Pea naʻa nau fehuʻi kiate ia, ʻo pehē, “ʻEiki, ʻoku mau ʻilo ʻoku ke lea mo ako totonu, pea ʻoku ʻikai te ke fai filifilimānako, ka ʻoku ke akonaki ʻaki ʻae hala ʻoe ʻOtua ʻi he moʻoni.
”Mester”, sa de til ham.”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje.
22 ʻOku ngofua ke mau ʻatu ʻae tukuhau kia Sisa, pe ʻikai?”
Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”
23 Ka naʻe ʻilo ʻe ia ʻenau kākā, pea ne pehē kiate kinautolu, “Ko e hā ʻoku mou ʻahiʻahiʻi ai au?”
Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa:
24 Fakahā mai ʻae tenali. “Ko e mata mo e tohi ʻa hai ʻoku ʻi ai?” Pea nau lea, ʻo pehēange, “ʻA Sisa.”
”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?””Keiseren”, svarte de.
25 Pea pehē ʻe ia kiate kinautolu, “Ko ia ʻatu kia Sisa ʻae ngaahi meʻa ʻa Sisa, pea ki he ʻOtua ʻae ngaahi meʻa ʻae ʻOtua.”
”Da så”, sa han,”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”
26 Pea naʻe ʻikai te nau faʻa femioekina ia, ʻi heʻene ngaahi lea ʻi he ʻao ʻoe kakai: pea naʻa nau ofo ʻi heʻene lea, mo nau fakalongo pe.
De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.
27 Pea naʻe toki haʻu ʻae niʻihi ʻoe Satusi, ʻakinautolu ʻoku pehē ʻoku ʻikai ha toetuʻu; ʻonau fehuʻi kiate ia,
Noen saddukeere oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:
28 “ʻo pehē, ʻEiki, naʻe tohi ʻe Mōsese kiate kimautolu, “Kapau ʻe mate ʻae tokoua ʻo ha tangata, ka ʻoku ai hono uaifi, pea mate ia taʻehaʻanefānau, ke maʻu ʻe hono tokoua ʻa hono uaifi, ʻo fakatupu ʻae hako ki hono tokoua.
”Mester, i Moseloven står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham etterkommere.
29 Pea naʻe ai ʻae kāinga ʻe toko fitu: pea maʻu ʻe he ʻuluaki ʻae uaifi, pea mate ia taʻehaʻanefānau.
Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs.
30 Pea maʻu ia ʻe he toko ua ko hono uaifi, pea mate ia taʻehaʻanefānau.
Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn.
31 Pea maʻu ia ʻe hono toko tolu; pea pehē pe ō aʻu ki hono toko fitu: ka naʻa nau mate taʻehaʻanaufānau.
På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn.
32 Pea mate fakamui foki ʻae fefine.
Til slutt døde også kvinnen.
33 Ko ia ʻi he toetuʻu ko e uaifi ʻo hai ia ʻiate kinautolu? He naʻe maʻu ia ʻe he toko fitu ko honau uaifi.”
Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”
34 Pea lea ʻa Sisu, ʻo pehēange kiate kinautolu, “Ko e fānau ʻa māmani ʻoku mali pea foaki ke mali: (aiōn g165)
Jesus svarte saddukeerne:”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. (aiōn g165)
35 Ka ko kinautolu ʻe ʻaonga ke maʻu ʻae mama ko ia, mo e toetuʻu mei he mate, ʻe ʻikai te nau fakamaau pe foaki ke fakamaʻu: (aiōn g165)
De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg. (aiōn g165)
36 Pea ʻe ʻikai te nau toe mate: he ko e fānau ʻae ʻOtua ʻakinautolu ʻo hangē ko e kau ʻāngelo; mo e fānau ʻoe toetuʻu.
De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.
37 Ka ko e fokotuʻu ʻoe mate, naʻe fakahā [ia ]ʻe Mōsese, mei he ʻuluʻakau, ʻi heʻene ui ʻae ʻEiki ‘ko e ʻOtua ʻo ʻEpalahame, mo e ʻOtua ʻo ʻAisake, mo e ʻOtua ʻo Sēkope.’
At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.
38 He ʻoku ʻikai ko e ʻOtua ia ʻoe mate, ka ko e moʻui: he ʻoku moʻui kotoa pē kiate ia.”
Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.”
39 Pea leaange ʻae niʻihi ʻoe kau tangata tohi, ʻo pehē, “ʻEiki, kuo ke lea totonu.”
”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde som sto der.
40 Pea hili ia naʻe ʻikai te nau faʻa fai mo ha fehuʻi kiate ia.
Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.
41 Pea pehē ʻe ia kiate kinautolu, “ʻOku fēfē ʻenau lau ko Kalaisi ko e foha ʻo Tevita?
Jesus spurte:”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David?
42 Kae pehē ʻe Tevita ʻi he tohi ʻoe ngaahi Saame, ‘Naʻe folofola ʻa Sihova ki hoku ʻEiki, Nofo koe ki hoku nima toʻomataʻu,
David selv skrev jo i Salmenes bok:’Gud sa til min Herre: Kom og sitt på min høyre side for å regjere,
43 Kaeʻoua ke u ngaohi ho ngaahi fili ko ho tuʻungavaʻe.”’
til jeg har lagt dine fiender som en skammel under føttene dine.’
44 Ko ia naʻe ui ia ʻe Tevita ko e ‘ʻEiki,’ pea ko hono foha fēfē ia?”
Mener dere virkelig at David ville kalle en av sine etterkommere for Herre?”
45 Pea toki pehē ʻe ia ki heʻene kau ākonga, ʻi he ʻao ʻoe kakai kotoa pē,
Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa:
46 “Vakai ki he kau tangata tohi, ʻakinautolu ʻoku nau manako ke ʻalu mo e kofu fakatōtōlofa, mo nau leleiʻia ʻi he fetapa ʻi he ngaahi potu fakatau, mo e nofoʻanga māʻolunga ʻi he ngaahi falelotu, mo e potu lelei ʻi he ngaahi kātoanga;
”Ta dere i vare for de skriftlærde, som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene.
47 ʻOku nau faʻao ʻae ngaahi fale ʻoe kau fefine kuo mate honau husepāniti, mo fai fakalōloa ʻae ngaahi lotu ʻi he kākā: ʻe maʻu ʻekinautolu ni ʻae malaʻia lahi.”
I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”
