Kau ʻAposetolo 14

1 Pea naʻe pehē ʻi ʻIkoniume, naʻa na ō fakataha ki he falelotu ʻoe kakai Siu, pea ko e meʻa ʻi heʻena lea, naʻe tui ʻae fuʻu tokolahi ʻi he Siu mo e Senitaile.

I byen Ikonium skjedde det samme. Paulus og Barnabas gikk til synagogen og talte til folket med slik kraft at mange, både jøder og de som ikke var jøder, kom til tro.

2 Ka ko e kau Siu taʻetui, naʻa nau ueʻi kovi ʻae kakai Senitaile, ʻo fakakoviʻi honau loto ki he kāinga.

Men de jødene som ikke ville tro, hisset opp innbyggerne i byen som ikke var jøder ved å snakke dårlig om Paulus og Barnabas.

3 Ka naʻe nofo fuoloa ai ʻakinaua, ʻo na lea mālohi ʻi he ʻEiki, pea naʻe fakamoʻoni ʻe ia ki he folofola ʻo ʻene ʻaloʻofa, ʻo ne tuku ke fai ʻe hona nima ʻae ngaahi mana mo e meʻa fakaofo.

Til tross for det stanset de en lenger tid og talte åpent og uten frykt om Herren Jesus, etter som de stolte på at han ville beskytte dem. Herren Jesus ga dem kraft til å gjøre mirakler og tegn som et bevis på at budskapet hans om kjærlighet og tilgivelse var sant.

4 Ka naʻe vaeua ʻae kakai ʻoe kolo: naʻe kau ʻae niʻihi ki he kakai Siu, ka ko e niʻihi ki he ongo ʻaposetolo.

Folket i byen delte seg i to grupper: Noen holdt med de religiøse lederne, andre holdt med utsendingene.

5 Pea fai ke feʻohofi ʻae Senitaile, mo e Siu mo honau ngaahi pule, ke ngaohikoviʻi mo tolongaki ʻaki ʻae maka ʻakinaua.

Etter en tid fikk Paulus og Barnabas greie på at jødene sammen med sine ledere, også de som ikke var jøder, hadde blitt enige om å mishandle og steine Paulus og Barnabas. De flyktet derfor til byene Lystra og Derbe i provinsen Lykaonia. Der dro de omkring i hele området

6 Pea naʻa na ʻilo ki ai, pea na hola ki Lisita mo Teape, ko e ongo kolo ʻo Likonia, pea ki he ngaahi potu naʻe vāofi:

7 Pea naʻa na malangaʻaki ai ʻae ongoongolelei.

og fortalte de glade nyhetene om Jesus.

8 Pea naʻe nofo ʻi Lisita ʻae tangata ʻe taha, naʻe veʻe mate, ko e pipiki ia mei he manāva ʻo ʻene faʻē, kuo teʻeki ʻaupito ke ʻeveʻeva:

Mens Paulus og Barnabas var i Lystra, møtte de en mann som hadde vært handikappet fra fødselen av, og som aldri hadde kunne gå.

9 Pea naʻe fanongo ia ki he lea ʻa Paula: ʻaia naʻe sio fakamamaʻu kiate ia, pea ne ʻilo kuo maʻu ʻe ia ʻae tui ke moʻui ai,

Mannen satt og lyttet da Paulus talte, og da Paulus så på ha, forsto han at mannen hadde begynt å tro, og at han kunne bli helbredet.

10 Pea ne leaʻaki ʻae leʻo lahi, “Tuʻu totonu hake ʻi ho vaʻe.” Pea naʻe hopohopo ia, ʻo ʻeveʻeva.

Derfor ropte Paulus til ham:”Reis deg opp og stå på beina dine!” Straks hoppet mannen opp og begynte å gå.

11 Pea ʻi he mamata ʻae kakai ki he meʻa kuo fai ʻe Paula, naʻa nau kalanga, ʻi he lea fakaLikonia, ʻo pehē, “Kuo maliu hifo ʻae ngaahi ʻotua kiate kitautolu ʻi he anga ʻoe tangata.”

Da folket så det Paulus hadde gjort, ropte de høyt på sitt eget språk:”Gudene har blitt mennesker og kommet ned til oss!”

12 Pea naʻa nau ui ʻa Pānepasa, ko Supita; kae [ui ]ʻa Paula, ko Mekulio, koeʻuhi ko ia ia naʻe faʻa malanga.

De trodde at Barnabas var den greske guden Zevs, og at Paulus var Hermes, etter som det var han som førte ordet.

13 Pea ko e taulaʻeiki ʻo Supita, ʻaia naʻe ʻi honau veʻe kolo, ne ʻomi ʻe ia ki he matapā ʻae fanga pulu, mo e tuinga kakala, pea nau tokanga mo e kakai ke feilaulau.

Presten i zevstemplet, som lå i utkanten av byen, kom med okser og blomsterkranser, som han og folket ville ofre til utsendingene foran byens port.

14 Ka ʻi he fanongo ki ai ʻae ongo ʻaposetolo, ko Pānepasa mo Paula, naʻa na haehae hona kofu, pea na feleleʻi ki he kakai, mo na kalanga,

Men da det gikk opp for Barnabas og Paulus hva som var i ferd med å skje, rev de i stykker kappene sine og rutsjet rett inn i folkemassen og ropte:

15 ‌ʻo pehē, “ʻAe kau tangata, ko e hā ʻoku mou fai ai ʻae ngaahi meʻa ni? Ko e ongo tangata pe ʻakimaua ʻo hangē ko kimoutolu, pea ʻoku ma malanga kiate kimoutolu ke mou tafoki mei he ngaahi vaʻinga ni ki he ʻOtua moʻui, ʻaia naʻa ne ngaohi ʻae langi, mo māmani, mo e tahi, mo e meʻa kotoa pē ʻoku ʻi ai:

”Kjære venner, hva er det dere finner på? Vi er vanlige mennesker akkurat som dere! Vi har kommet til dere for å fortelle de glade nyhetene at dere ikke lenger trenger å vende dere til disse hjelpeløse gudene. I stedet kan dere nå tilbe den Gud som lever, han som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som finnes i tilværelsen.

16 ‌ʻAia naʻa ne tuku ke ʻeveʻeva ʻae ngaahi puleʻanga kotoa pē ʻi honau ngaahi hala, ʻi he ngaahi kuonga kuo hili ange.

Fram til nå har Gud latt folkene fortsette å be til forskjellige guder.

17 Ka naʻe ʻikai ke ne tuku ia taʻehaʻanefakamoʻoni, he naʻe fai lelei mai ʻe ia, ʻo tuku kiate kitautolu ʻae ʻuha mei he langi, mo e ngaahi taʻu mahu, ʻo ne fakapito ʻaki ʻakitautolu ʻae meʻakai mo e fiefia.”

Likevel har Gud gjennom alt det gode han gjør, jevnt og trutt gitt sine bevis på at han er til. Det er han som har gitt dere regn og gode avlinger, slik at dere har fått mat og kunne glede dere.”

18 Pea naʻe ʻikai te na meimei faʻa taʻofi ʻae kakai, ʻaki ʻae lea ni, ke ʻoua te nau feilaulau kiate kinaua.

Ved å markere dette klarte Paulus og Barnabas i siste sekund å hindre folket fra å ofre til dem.

19 Pea naʻe haʻu ki ai ʻae tuʻunga Siu mei ʻAniteoke mo ʻIkoniume, ʻonau fakalotokoviʻi ʻae kakai, pea hili ʻenau tolongaki ʻa Paula ʻaki ʻae maka, naʻe toho ia ki he tuʻa kolo, ʻonau mahalo kuo mate ia.

Litt seinere kom noen jøder fra Antiokia og Ikonium og klarte å vende folket mot Paulus og Barnabas. Folket steinet Paulus, slik at de trodde han var død. De slepte ham ut av byen.

20 Kae lolotonga ʻae tuʻu takatakai ʻae kau ākonga ʻiate ia, naʻe tuʻu hake ia, ʻo ʻalu ki he kolo: pea ko e ʻaho naʻa na feholoi, naʻa na ō ai mo Pānepasa ki Teape.

Men da disiplene samlet seg rundt ham, reiste han seg opp og gikk på nytt inn i byen. Neste dag gikk han videre til byen Derbe sammen med Barnabas.

21 Pea kuo na malangaʻaki ʻae ongoongolelei ʻi he kolo ko ia, mo na fakalotuʻi ʻae tokolahi, pea na liu mai ki Lisita, mo ʻIkoniume, mo ʻAniteoke,

Også i Derbe fortalte Paulus og Barnabas de glade nyhetene om Jesus, og mange mennesker begynte å tro. Senere vendte de tilbake til byene Lystra, Ikonium og Antiokia.

22 ‌ʻO na tokoniʻi ʻae loto ʻoe kau ākonga, pea akonaki ke nau tuʻumaʻu ʻi he tui, “Koeʻuhi kuo tonu ke tau hū ki he puleʻanga ʻoe ʻOtua ʻi he mamahi lahi.”

Der styrket de disiplene. De oppmuntret dem til å holde fast ved troen til tross for alle forfølgelsene, og sa:”Vi som er Guds folk, får oppleve mange vanskeligheter, men en dag skal vi være med ham i hans nye verden.”

23 Pea kuo na fakanofo ʻae kau mātuʻa ʻi he siasi kotoa pē ʻo fai ʻae lotu mo e ʻaukai, naʻa nau tuku ʻakinautolu ki he ʻEiki, ʻaia kuo nau tui ki ai.

Paulus og Barnabas så seg ut ledere for menigheten på hvert sted. De fastet og ba til Herren Jesus at han skulle beskytte dem som nylig hadde begynt å tro på ham.

24 Pea kuo ʻosi ʻa Pisitia, ʻi heʻena ʻalu, pea na hoko ki Pamifilia.

Så reiste Paulus og Barnabas tilbake gjennom provinsene Pisidia og Pamfylia.

25 Pea hili ʻena malangaʻaki ʻae folofola ʻi Peaka, pea na ō hifo ki ʻAtaleia.

De kom til byen Perge på reisen. Der talte de til folket om Jesus. Etter det fortsatte de til havnebyen Attalia.

26 Pea folau mei ai ki ʻAniteoke, ʻaia naʻe tomuʻa tuku atu ʻakinaua mei ai ki he ʻaloʻofa ʻae ʻOtua, koeʻuhi ko e ngāue kuo na fakaʻosi.

De tok en båt over til Antiokia i Syria. Det var i denne byen menigheten hadde overlatt Paulus og Barnabas til Gud og hans beskyttelse. Senere hadde de sendt de to av sted på det oppdraget som nå var avsluttet.

27 Pea kuo na hoko ange, ʻo fakakātoa ʻae siasi, pea na fakamatala ʻaia kotoa pē kuo fai ʻe he ʻOtua ʻiate kinaua, mo ʻene fakaava ʻae matapā ʻoe tui ki he ngaahi Senitaile.

Da de hadde kommet, kalte de sammen hele menigheten og fortalte alt Gud hadde satt dem i stand til å utrette, og hvordan han også hadde gitt andre enn jødene sjansen til å tro.

28 Pea naʻa nau nonofo ai mo e kau ākonga ʻo fuoloa.

De stanset en ganske lang tid hos de troende i Antiokia.