< Job 39 >

1 ¿Sabes tú el tiempo en que paren las cabras monteses? ¿ó miraste tú las ciervas cuando están pariendo?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 ¿Contaste tú los meses de su preñez, y sabes el tiempo cuando han de parir?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 Encórvanse, hacen salir sus hijos, pasan sus dolores.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Sus hijos están sanos, crecen con el pasto: salen y no vuelven á ellas.
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 ¿Quién echó libre al asno montés, y quién soltó sus ataduras?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 Al cual yo puse casa en la soledad, y sus moradas en lugares estériles.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 Búrlase de la multitud de la ciudad: no oye las voces del arriero.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 Lo oculto de los montes es su pasto, y anda buscando todo lo que está verde.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 ¿Querrá el unicornio servirte á ti, ni quedar á tu pesebre?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 ¿Atarás tú al unicornio con su coyunda para el surco? ¿labrará los valles en pos de ti?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 ¿Confiarás tú en él, por ser grande su fortaleza, y le fiarás tu labor?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 ¿Fiarás de él que te tornará tu simiente, y que [la] allegará en tu era?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 ¿[Diste tú] hermosas alas al pavo real, ó alas y plumas al avestruz?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 El cual desampara en la tierra sus huevos, y sobre el polvo los calienta,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 Y olvídase de que los pisará el pie, y que los quebrará bestia del campo.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 Endurécese para con sus hijos, como si no fuesen suyos, no temiendo que su trabajo haya sido en vano:
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Porque le privó Dios de sabiduría, y no le dió inteligencia.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 Luego que se levanta en alto, búrlase del caballo y de su jinete.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 ¿Diste tú al caballo la fortaleza? ¿vestiste tú su cerviz de relincho?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 ¿Le intimidarás tú como á alguna langosta? El resoplido de su nariz es formidable:
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 Escarba la tierra, alégrase en su fuerza, sale al encuentro de las armas:
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 Hace burla del espanto, y no teme, ni vuelve el rostro delante de la espada.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 Contra él suena la aljaba, el hierro de la lanza y de la pica:
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 Y él con ímpetu y furor escarba la tierra, sin importarle el sonido de la bocina;
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 [Antes como] que dice entre los clarines: ¡Ea!, y desde lejos huele la batalla, el grito de los capitanes, y la vocería.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 ¿Vuela el gavilán por tu industria, y extiende hacia el mediodía sus alas?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 ¿Se remonta el águila por tu mandamiento, y pone en alto su nido?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 Ella habita y está en la piedra, en la cumbre del peñasco y de la roca.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 Desde allí acecha la comida: sus ojos observan de muy lejos.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Sus pollos chupan la sangre: y donde hubiere cadáveres, allí está.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»

< Job 39 >