lUkaH 15
1 tadA karasa nchAyinaH pApinashcha lokA upadeshkathAM shrotuM yIshoH samIpam AgachChan|
Tollere og andre syndere som var beryktet, kom ofte for å høre på når Jesus talte.
2 tataH phirUshina upAdhyAyAshcha vivadamAnAH kathayAmAsuH eSha mAnuShaH pApibhiH saha praNayaM kR^itvA taiH sArddhaM bhuMkte|
Dette irriterte fariseerne og de skriftlærde som kritiserte Jesus for at han hadde omgang med så tvilsomme mennesker. Ja, han til og med spiste sammen med dem.
3 tadA sa tebhya imAM dR^iShTAntakathAM kathitavAn,
Da forklarte Jesus sine motiver ved å fortelle et bilde. Han sa:
4 kasyachit shatameSheShu tiShThatmu teShAmekaM sa yadi hArayati tarhi madhyeprAntaram ekonashatameShAn vihAya hAritameShasya uddeshaprAptiparyyanataM na gaveShayati, etAdR^isho loko yuShmAkaM madhye ka Aste?
”Om noen av dere har 100 sauer og plutselig oppdager at han mangler en av dem, vil han ikke da forlate de 99 andre i ødemarken og lete etter den som er forsvunnet til han finner den?
5 tasyoddeshaM prApya hR^iShTamanAstaM skandhe nidhAya svasthAnam AnIya bandhubAndhavasamIpavAsina AhUya vakti,
Jo, og når han finner den, blir han glad og bærer sauen hjem på skuldrene sine.
6 hAritaM meShaM prAptoham ato heto rmayA sArddham Anandata|
Etterpå samler han vennene og naboene sine for at de også kan glede seg over at han har funnet igjen sauen han hadde mistet.
7 tadvadahaM yuShmAn vadAmi, yeShAM manaHparAvarttanasya prayojanaM nAsti, tAdR^ishaikonashatadhArmmikakAraNAd ya AnandastasmAd ekasya manaHparivarttinaH pApinaH kAraNAt svarge. adhikAnando jAyate|
Jeg forsikrer dere at på samme måten kommer de til å glede seg mer i himmelen over en eneste synder som vender om til Gud, enn over 99 som allerede følger Guds vilje og ikke trenger å vende tilbake til Gud.”
8 apara ncha dashAnAM rUpyakhaNDAnAm ekakhaNDe hArite pradIpaM prajvAlya gR^ihaM sammArjya tasya prAptiM yAvad yatnena na gaveShayati, etAdR^ishI yoShit kAste?
Jesus brukte også et annet eksempel:”Om en kvinne har ti verdifulle sølvmynter og mister en av dem, vil hun ikke da tenne en lampe og feie gulvene i hele huset og lete i hver krik og krok til hun finner den?
9 prApte sati bandhubAndhavasamIpavAsinIrAhUya kathayati, hAritaM rUpyakhaNDaM prAptAhaM tasmAdeva mayA sArddham Anandata|
Etterpå samler hun sine venner og naboer for at de skal glede seg med henne?
10 tadvadahaM yuShmAn vyAharAmi, ekena pApinA manasi parivarttite, Ishvarasya dUtAnAM madhyepyAnando jAyate|
På samme måten gleder Guds engler seg over hver eneste synder som vender om til Gud.”
11 apara ncha sa kathayAmAsa, kasyachid dvau putrAvAstAM,
Jesus fortalte videre et tredje bilde. Han sa:”En mann hadde to sønner.
12 tayoH kaniShThaH putraH pitre kathayAmAsa, he pitastava sampattyA yamaMshaM prApsyAmyahaM vibhajya taM dehi, tataH pitA nijAM sampattiM vibhajya tAbhyAM dadau|
Den yngste sa til faren:’Jeg vil ha min del av arven nå i stedet for å vente til du dør.’ Faren gikk med på å dele sin eiendom mellom sønnene.
13 katipayAt kAlAt paraM sa kaniShThaputraH samastaM dhanaM saMgR^ihya dUradeshaM gatvA duShTAcharaNena sarvvAM sampattiM nAshayAmAsa|
Noen dager seinere hadde den yngste sønnen solgt alt han eide, og så ga han seg på vei til et fremmed land. Der levde han et vilt og umoralsk liv og gjorde snart slutt på alle pengene sine.
14 tasya sarvvadhane vyayaM gate taddeshe mahAdurbhikShaM babhUva, tatastasya dainyadashA bhavitum Arebhe|
En alvorlig sultekatastrofe rammet landet, og han begynte å lide nød.
15 tataH paraM sa gatvA taddeshIyaM gR^ihasthamekam Ashrayata; tataH sataM shUkaravrajaM chArayituM prAntaraM preShayAmAsa|
I sin fortvilelse ba han en bonde om å få jobb, og mannen sendte ham ut for å holde vakt over grisene sine.
16 kenApi tasmai bhakShyAdAnAt sa shUkaraphalavalkalena pichiNDapUraNAM vavA nCha|
Til slutt var han så sulten at han bare lengtet etter å få spise av maten til grisene, men ingen ga ham noe.
17 sheShe sa manasi chetanAM prApya kathayAmAsa, hA mama pituH samIpe kati kati vetanabhujo dAsA yatheShTaM tatodhika ncha bhakShyaM prApnuvanti kintvahaM kShudhA mumUrShuH|
Endelig innså han hvor dum han hadde vært og sa til seg selv:’Hjemme hos far har de ansatte mat i overflod, og her holder jeg på å sulte i hjel!
18 ahamutthAya pituH samIpaM gatvA kathAmetAM vadiShyAmi, he pitar Ishvarasya tava cha viruddhaM pApamakaravam
Jeg går hjem til far og sier: Far, jeg har syndet både mot Gud og deg.
19 tava putraiti vikhyAto bhavituM na yogyosmi cha, mAM tava vaitanikaM dAsaM kR^itvA sthApaya|
Jeg er ikke verd å bli kalt din sønn lenger, men la meg i det minste få arbeide som en av dine tjenere.’
20 pashchAt sa utthAya pituH samIpaM jagAma; tatastasya pitAtidUre taM nirIkShya dayA nchakre, dhAvitvA tasya kaNThaM gR^ihItvA taM chuchumba cha|
Og så gikk han veien hjem til sin far. Mens sønnen ennå var langt borte, så faren ham og ble fylt av kjærlighet og medfølelse. Han sprang imot sønnen sin og kastet seg om halsen på han og kysset ham.
21 tadA putra uvAcha, he pitar Ishvarasya tava cha viruddhaM pApamakaravaM, tava putraiti vikhyAto bhavituM na yogyosmi cha|
Sønnen utbrøt:’Far, jeg har syndet både mot Gud og deg. Jeg er ikke lenger verd til å bli kalt din sønn.’
22 kintu tasya pitA nijadAsAn Adidesha, sarvvottamavastrANyAnIya paridhApayatainaM haste chA NgurIyakam arpayata pAdayoshchopAnahau samarpayata;
Men faren sa til tjenerne:’Skynd dere! Ta fram mine fineste klær og ha dem på ham. Sett en ring på fingeren hans og sko på føttene!
23 puShTaM govatsam AnIya mArayata cha taM bhuktvA vayam AnandAma|
Hent gjøkalven og slakt den, for nå skal vi spise og ha en kjempefest.
24 yato mama putroyam amriyata punarajIvId hAritashcha labdhobhUt tatasta Ananditum Arebhire|
Sønnen min var død, men er blitt levende igjen. Han var tapt, men er kommet tilbake til meg igjen.’ Så begynte festen og gleden.
25 tatkAle tasya jyeShThaH putraH kShetra AsIt| atha sa niveshanasya nikaTaM AgachChan nR^ityAnAM vAdyAnA ncha shabdaM shrutvA
Imens hadde den eldre sønnen vært ute på åkeren. Da han nå nærmet seg huset, hørte han på lang avstand lyden av musikk og dans.
26 dAsAnAm ekam AhUya paprachCha, kiM kAraNamasya?
Forskrekket spurte han en av tjenerne hva det var de feiret.
27 tataH sovAdIt, tava bhrAtAgamat, tava tAtashcha taM susharIraM prApya puShTaM govatsaM mAritavAn|
Tjeneren svarte:’Broren din har kommet tilbake, og faren din har slaktet gjøkalven og ordnet med en fest for å feire at han har kommet hjem i god behold.’
28 tataH sa prakupya niveshanAntaH praveShTuM na sammene; tatastasya pitA bahirAgatya taM sAdhayAmAsa|
Da ble den eldre sønnen rasende og ville ikke gå inn i huset. Faren gikk ut og forsøkte å overtale ham til å komme inn,
29 tataH sa pitaraM pratyuvAcha, pashya tava kA nchidapyAj nAM na vilaMghya bahUn vatsarAn ahaM tvAM seve tathApi mitraiH sArddham utsavaM karttuM kadApi ChAgamekamapi mahyaM nAdadAH;
men han svarte:’I alle disse årene har jeg arbeidet hardt og aldri noen gang har jeg nektet å gjøre det du har bedt meg om. Likevel har du ikke gitt meg et eneste kje for at jeg kunne ha fest sammen med vennene mine.
30 kintu tava yaH putro veshyAgamanAdibhistava sampattim apavyayitavAn tasminnAgatamAtre tasyaiva nimittaM puShTaM govatsaM mAritavAn|
Men nå kommer denne døgenikten hjem, han som har gjort slutt på pengene dine sammen med prostituerte, og da feirer du det med å slakte gjøkalven!’
31 tadA tasya pitAvochat, he putra tvaM sarvvadA mayA sahAsi tasmAn mama yadyadAste tatsarvvaM tava|
’Ro deg ned, sønnen min,’ sa faren til ham.’Du og jeg er alltid sammen, og alt jeg eier er ditt.
32 kintu tavAyaM bhrAtA mR^itaH punarajIvId hAritashcha bhUtvA prAptobhUt, etasmAt kAraNAd utsavAnandau karttum uchitamasmAkam|
Men nå må vi være glade og feire det som har skjedd, for broren din var død, men er blitt levende igjen. Han var tapt, men er kommet tilbake til meg igjen.’”
