lūkaḥ 18
1 aparañca lōkairaklāntai rnirantaraṁ prārthayitavyam ityāśayēna yīśunā dr̥ṣṭānta ēkaḥ kathitaḥ|
En gang, da Jesus ville vise disiplene hvor viktig det alltid er å be og ikke gi opp, fortalte han dette bildet for dem:
2 kutracinnagarē kaścit prāḍvivāka āsīt sa īśvarānnābibhēt mānuṣāṁśca nāmanyata|
”I en by var det en dommer, en ond mann som ikke viste respekt verken for Gud eller mennesker.
3 atha tatpuravāsinī kācidvidhavā tatsamīpamētya vivādinā saha mama vivādaṁ pariṣkurvviti nivēdayāmāsa|
I samme byen var det også en enke som titt og ofte kom til ham og sa:’Hjelp meg til å få det jeg skal ha av min motpart.’
4 tataḥ sa prāḍvivākaḥ kiyaddināni na tadaṅgīkr̥tavān paścāccittē cintayāmāsa, yadyapīśvarānna bibhēmi manuṣyānapi na manyē
I lang tid brydde ikke dommeren seg om henne, men til slutt begynte hun å gå ham på nervene. Da sa han til seg selv:’Visst nok bruker jeg ikke å vise respekt verken for Gud eller mennesker, men denne kvinnen gjør meg helt forstyrret. Det er best jeg ser til at hun får det hun har rett på. Jeg er trøtt på stadige maset hennes!’”
5 tathāpyēṣā vidhavā māṁ kliśnāti tasmādasyā vivādaṁ pariṣkariṣyāmi nōcēt sā sadāgatya māṁ vyagraṁ kariṣyati|
6 paścāt prabhuravadad asāvanyāyaprāḍvivākō yadāha tatra manō nidhadhvaṁ|
Så sa Herren Jesus:”Når til og med en så ond og urettferdig mann som denne dommerne kan gi seg,
7 īśvarasya yē 'bhirucitalōkā divāniśaṁ prārthayantē sa bahudināni vilambyāpi tēṣāṁ vivādān kiṁ na pariṣkariṣyati?
tror dere ikke da at Gud mye mer vil gi retten til dem som tilhører ham, når de ber dag og natt?
8 yuṣmānahaṁ vadāmi tvarayā pariṣkariṣyati, kintu yadā manuṣyaputra āgamiṣyati tadā pr̥thivyāṁ kimīdr̥śaṁ viśvāsaṁ prāpsyati?
Jo, jeg forsikrer dere at han ikke vil la dem vente. Men spørsmålet er: Kommer jeg, Menneskesønnen, til å finne noen som tror, den dagen jeg kommer igjen?”
9 yē svān dhārmmikān jñātvā parān tucchīkurvvanti ētādr̥gbhyaḥ, kiyadbhya imaṁ dr̥ṣṭāntaṁ kathayāmāsa|
En annen gang vendte Jesus seg til noen som skrøt av at de alltid fulgte Guds vilje og som så ned på andre folk. Jesus fortalte et bilde for dem, og sa:
10 ēkaḥ phirūśyaparaḥ karasañcāyī dvāvimau prārthayituṁ mandiraṁ gatau|
”To menn gikk til templet for å be. En av dem var fariseer, den andre var toller.
11 tatō'sau phirūśyēkapārśvē tiṣṭhan hē īśvara ahamanyalōkavat lōṭhayitānyāyī pāradārikaśca na bhavāmi asya karasañcāyinastulyaśca na, tasmāttvāṁ dhanyaṁ vadāmi|
Fariseeren sto for seg selv og ba:’Takk Gud for at jeg ikke er en synder som alle andre, og spesielt ikke som tolleren der borte! Jeg bedrar ikke noen, jeg stjeler ikke fra andre, jeg er ikke utro i ekteskapet mitt,
12 saptasu dinēṣu dinadvayamupavasāmi sarvvasampattē rdaśamāṁśaṁ dadāmi ca, ētatkathāṁ kathayan prārthayāmāsa|
jeg faster to ganger i uken, og jeg gir en tiendedel til Gud av alt jeg tjener.’
13 kintu sa karasañcāyi dūrē tiṣṭhan svargaṁ draṣṭuṁ nēcchan vakṣasi karāghātaṁ kurvvan hē īśvara pāpiṣṭhaṁ māṁ dayasva, itthaṁ prārthayāmāsa|
Men tolleren sto på lang avstand og våget ikke en gang å løfte blikket mot himmelen, men slo hendene for brystet i fortvilelse og ropte:’Gud, tilgi meg, jeg er en synder!’
14 yuṣmānahaṁ vadāmi, tayōrdvayō rmadhyē kēvalaḥ karasañcāyī puṇyavattvēna gaṇitō nijagr̥haṁ jagāma, yatō yaḥ kaścit svamunnamayati sa nāmayiṣyatē kintu yaḥ kaścit svaṁ namayati sa unnamayiṣyatē|
Jeg sier dere,” fortsatte Jesus,”at det var han, og ikke fariseeren, som gikk hjem skyldfri innfor Gud! For den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.”
15 atha śiśūnāṁ gātrasparśārthaṁ lōkāstān tasya samīpamāninyuḥ śiṣyāstad dr̥ṣṭvānētr̥n tarjayāmāsuḥ,
Noen foreldre kom bort til Jesus med sine små barn for at han skulle røre ved dem og be for dem. Men disiplene fikk se det og jaget dem bort.
16 kintu yīśustānāhūya jagāda, mannikaṭam āgantuṁ śiśūn anujānīdhvaṁ tāṁśca mā vārayata; yata īśvararājyādhikāriṇa ēṣāṁ sadr̥śāḥ|
Da kalte Jesus til seg barna og sa til disiplene:”Ikke jag dem bort. La barna komme til meg, for alle som vil tilhøre Guds eget folk, må bli som dem.
17 ahaṁ yuṣmān yathārthaṁ vadāmi, yō janaḥ śiśōḥ sadr̥śō bhūtvā īśvararājyaṁ na gr̥hlāti sa kēnāpi prakārēṇa tat pravēṣṭuṁ na śaknōti|
Ja, jeg forsikrer dere at den som ikke blir som et lite barn, kommer slett ikke til å få tilhøre Guds eget folk.”
18 aparam ēkōdhipatistaṁ papraccha, hē paramagurō, anantāyuṣaḥ prāptayē mayā kiṁ karttavyaṁ? (aiōnios g166)
En betydningsfull mann, medlem i jødenes råd, spurte Jesus:”Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få evig liv?” (aiōnios g166)
19 yīśuruvāca, māṁ kutaḥ paramaṁ vadasi? īśvaraṁ vinā kōpi paramō na bhavati|
”Hvorfor kaller du meg god?” spurte Jesus.”Det finnes bare en som er god, og det er Gud.
20 paradārān mā gaccha, naraṁ mā jahi, mā cōraya, mithyāsākṣyaṁ mā dēhi, mātaraṁ pitarañca saṁmanyasva, ētā yā ājñāḥ santi tāstvaṁ jānāsi|
Og budene hans kan du allerede:’Du skal ikke være utro i ekteskapet. Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele. Du skal ikke lyve eller vitne falskt. Vis respekt for foreldrene dine.’”
21 tadā sa uvāca, bālyakālāt sarvvā ētā ācarāmi|
Mannen svarte:”Alle disse budene har jeg holdt helt siden jeg var ung.”
22 iti kathāṁ śrutvā yīśustamavadat, tathāpi tavaikaṁ karmma nyūnamāstē, nijaṁ sarvvasvaṁ vikrīya daridrēbhyō vitara, tasmāt svargē dhanaṁ prāpsyasi; tata āgatya mamānugāmī bhava|
Da sa Jesus til ham:”Det er bare en ting til du må gjøre: Selge alt du eier og gi pengene til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom etterpå og følg meg.”
23 kintvētāṁ kathāṁ śrutvā sōdhipatiḥ śuśōca, yatastasya bahudhanamāsīt|
Da mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik.
24 tadā yīśustamatiśōkānvitaṁ dr̥ṣṭvā jagāda, dhanavatām īśvararājyapravēśaḥ kīdr̥g duṣkaraḥ|
Jesus fulgte ham med øynene da han gikk og sa til disiplene:”Hvor vanskelig er det ikke for den som har mye penger, å få tilhøre Guds eget folk!
25 īśvararājyē dhaninaḥ pravēśāt sūcēśchidrēṇa mahāṅgasya gamanāgamanē sukarē|
Det er lettere for en kamel å komme seg gjennom et nåløye enn for en som er rik, til å underordne seg Gud, slik at han får tilhøre Guds eget folk.”
26 śrōtāraḥ papracchustarhi kēna paritrāṇaṁ prāpsyatē?
De som hørte dette, utbrøt:”Hvem i all verden kan da bli frelst?”
27 sa uktavān, yan mānuṣēṇāśakyaṁ tad īśvarēṇa śakyaṁ|
Jesus svarte:”Ingen, menneskelig sett. Men for Gud er alle ting mulig!”
28 tadā pitara uvāca, paśya vayaṁ sarvvasvaṁ parityajya tava paścādgāminō'bhavāma|
Da sa Peter:”Vi har forlatt alt det vi eide, for å følge deg.”
29 tataḥ sa uvāca, yuṣmānahaṁ yathārthaṁ vadāmi, īśvararājyārthaṁ gr̥haṁ pitarau bhrātr̥gaṇaṁ jāyāṁ santānāṁśca tyaktavā
”Ja”, svarte Jesus,”og jeg forsikrer dere at hver og en som forlater hus, kone eller mann, søsken, foreldre og barn for å få tilhøre Guds eget folk,
31 anantaraṁ sa dvādaśaśiṣyānāhūya babhāṣē, paśyata vayaṁ yirūśālamnagaraṁ yāmaḥ, tasmāt manuṣyaputrē bhaviṣyadvādibhiruktaṁ yadasti tadanurūpaṁ taṁ prati ghaṭiṣyatē;
Jesus samlet sine disipler omkring seg og sa:”Vi er nå på vei til Jerusalem, og der skal alt det som Gud har latt profetene skrive om meg, Menneskesønnen, bli til virkelighet.
32 vastutastu sō'nyadēśīyānāṁ hastēṣu samarpayiṣyatē, tē tamupahasiṣyanti, anyāyamācariṣyanti tadvapuṣi niṣṭhīvaṁ nikṣēpsyanti, kaśābhiḥ prahr̥tya taṁ haniṣyanti ca,
Jeg vil bli forrådt og utlevert til de romerske myndighetene og kommer til å bli hånet og mishandlet. De vil spytte på meg,
33 kintu tr̥tīyadinē sa śmaśānād utthāsyati|
piske meg og til slutt drepe meg. På den tredje dagen skal jeg igjen stå opp fra de døde.”
34 ētasyāḥ kathāyā abhiprāyaṁ kiñcidapi tē bōddhuṁ na śēkuḥ tēṣāṁ nikaṭē'spaṣṭatavāt tasyaitāsāṁ kathānām āśayaṁ tē jñātuṁ na śēkuśca|
Men disiplene fattet ingenting. Den reelle betydningen i det Jesus forutsa, var skjult for dem. Derfor skjønte de ingenting.
35 atha tasmin yirīhōḥ purasyāntikaṁ prāptē kaścidandhaḥ pathaḥ pārśva upaviśya bhikṣām akarōt
På veien mot Jerusalem nærmet Jesus seg byen Jeriko sammen med mye folk. Det satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte folket komme forbi og spurte nysgjerrig om hva som sto på.
36 sa lōkasamūhasya gamanaśabdaṁ śrutvā tatkāraṇaṁ pr̥ṣṭavān|
37 nāsaratīyayīśuryātīti lōkairuktē sa uccairvaktumārēbhē,
Da han fikk høre at det var Jesus fra Nasaret som kom,
38 hē dāyūdaḥ santāna yīśō māṁ dayasva|
begynte han å rope:”Jesus, du som skal arve kong Davids trone, ha medfølelse med meg!”
39 tatōgragāminastaṁ maunī tiṣṭhēti tarjayāmāsuḥ kintu sa punāruvan uvāca, hē dāyūdaḥ santāna māṁ dayasva|
Folket som gikk foran Jesus, forsøkte å få ham til tie stille, men han ropte bare enda høyere:”Du som skal arve kong Davids trone, ha medfølelse med meg!”
40 tadā yīśuḥ sthagitō bhūtvā svāntikē tamānētum ādidēśa|
Jesus hørte dette og stanset. Han sa til folket at de skulle lede mannen fram til ham. Og han spurte ham:
41 tataḥ sa tasyāntikam āgamat, tadā sa taṁ papraccha, tvaṁ kimicchasi? tvadarthamahaṁ kiṁ kariṣyāmi? sa uktavān, hē prabhō'haṁ draṣṭuṁ labhai|
”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?””Herre”, ba mannen,”jeg vil så gjerne se igjen!”
42 tadā yīśuruvāca, dr̥ṣṭiśaktiṁ gr̥hāṇa tava pratyayastvāṁ svasthaṁ kr̥tavān|
Da sa Jesus til ham:”Du skal se igjen! Din tro har helbredet deg.”
43 tatastatkṣaṇāt tasya cakṣuṣī prasannē; tasmāt sa īśvaraṁ dhanyaṁ vadan tatpaścād yayau, tadālōkya sarvvē lōkā īśvaraṁ praśaṁsitum ārēbhirē|
Og straks kunne mannen se! Så fulgte han etter Jesus og hyllet Gud, og alle som så det, æret Gud.
