Jó 4

1 Então Elifaz o temanita respondeu, dizendo:

Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Se tentarmos falar contigo, ficarás incomodado? Mas quem poderia deter as palavras?

Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

3 Eis que tu ensinavas a muitos, e fortalecias as mãos fracas;

Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

4 Tuas palavras levantavam aos que tropeçavam, e fortificavas os joelhos que desfaleciam.

dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

5 Mas agora [isso] que aconteceu contigo, tu te cansas; e quando [isso] te tocou, te perturbas.

Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

6 Por acaso não era o teu temor [a Deus] a tua confiança, e a integridade dos teus caminhos tua esperança?

Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

7 Lembra-te agora, qual foi o inocente que pereceu? E onde os corretos foram destruídos?

Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

8 Como eu tenho visto, os que lavram injustiça e semeiam opressão colhem o mesmo.

Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

9 Com o sopro de Deus eles perecem, e pelo vento de sua ira são consumidos.

De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

10 O rugido do leão, a voz do leão feroz, e os dentes dos leões jovens são quebrantados.

Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

11 O leão velho perece por falta de presa, e os filhotes da leoa se dispersam.

Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

12 Uma palavra me foi dita em segredo, e meu ouvidos escutaram um sussurro dela.

Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

13 Em imaginações de visões noturnas, quando o sono profundo cai sobre os homens,

under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

14 Espanto e tremor vieram sobre mim, que espantou todos os meus ossos.

Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

15 Então um vento passou por diante de mim, que fez arrepiar os pelos de minha carne.

Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

16 Ele parou, mas não reconheci sua feição; uma figura estava diante de meus olhos, e ouvi uma voz quieta, [que dizia]:

Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

17 Seria o ser humano mais justo que Deus? Seria o homem mais puro que seu Criador?

Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

18 Visto que ele não confia em seus servos, e considera seus anjos como loucos,

Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

19 Quanto mais naqueles que habitam em casas de lodo, cujo fundamento está no pó, e são esmagáveis como a traça!

hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

20 Desde a manhã até a tarde são despedaçados, e perecem sempre, sem que ninguém perceba.

Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

21 Por acaso sua excelência não se perde com eles mesmos? Eles morrem sem sabedoria.

Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.