< Salmos 137 >

1 Junto dos rios de Babilônia, ali nos assentamos e choramos, quando nos lembramos de Sião:
Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
2 Sobre os salgueiros que há no meio dela, penduramos as nossas harpas.
På vidjene der hengte vi våre harper;
3 Pois lá aqueles que nos levaram cativos, nos pediam uma canção; e os que nos destruiram, que os alegrassemos, dizendo; cantai-nos uma das canções de Sião
for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
4 Como cantaremos a canção do Senhor em terra estranha?
Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5 Se eu me esquecer de ti, ó Jerusalém, esqueça-se a minha direita da sua destreza.
Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
6 Se me não lembrar de ti, apegue-se-me a língua ao meu paladar; se não prefiro Jerusalém à minha maior alegria.
Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
7 Lembra-te, Senhor, dos filhos de Edom no dia de Jerusalém, que diziam: Descobri-a, descobri-a até aos seus alicerces.
Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
8 Ah! filha de Babilônia, que vais ser assolada; feliz aquele que te retribuir o pago que tu nos pagaste a nós.
Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
9 Feliz aquele que pegar em teus filhos e der com eles pelas pedras.
Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

< Salmos 137 >