Salomos Høisang 6

1 «Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?»

O the fairest among women, whither is thy welbeloued gone? whither is thy welbeloued turned aside, that we may seeke him with thee?

2 «Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.»

My welbeloued is gone downe into his garden to the beds of spices, to feede in the gardens, and to gather lilies.

3 «Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»

I am my welbeloueds, and my welbeloued is mine, who feedeth among the lilies.

4 «Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg.

Thou art beautifull, my loue, as Tirzah, comely as Ierusale, terrible as an army with baners.

5 Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn.

Turne away thine eyes from me: for they ouercome mee: thine heare is like a flocke of goates, which looke downe from Gilead.

6 Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen.

Thy teeth are like a flocke of sheepe, which goe vp from the washing, which euery one bring out twinnes, and none is barren among them.

7 Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør.

Thy temples are within thy lockes as a piece of a pomegranate.

8 Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd.

There are threescore Queenes and fourescore concubines and of the damsels without nober.

9 Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.»

But my doue is alone, and my vndefiled, she is the onely daughter of her mother, and shee is deare to her that bare her: the daughters haue seene her and counted her blessed: euen the Queenes and the concubines, and they haue praised her.

10 «Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?»

Who is shee that looketh foorth as the morning, fayre as the moone, pure as the sunne, terrible as an armie with banners!

11 «Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom.

I went downe to the garden of nuttes, to see the fruites of the valley, to see if the vine budded, and if the pomegranates flourished.

12 Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.»

I knewe nothing, my soule set me as the charets of my noble people.

13 «Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.»

Returne, returne, O Shulamite, returne: returne that we may behold thee. What shall you see in the Shulamite, but as the company of an armie?