Salomos Høisang 5

1 «Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»

I have come into my garden, my sister, my bride. I have gathered my myrrh with my spice; I have eaten my honeycomb with my honey; I have drunk my wine with my milk. Eat, friends. Drink, yes, drink abundantly, beloved.

2 «Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»

I was asleep, but my heart was awake. It is the voice of my beloved who knocks: "Open to me, my sister, my love, my dove, my undefiled; for my head is filled with dew, and my hair with the dampness of the night."

3 «Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»

I have taken off my robe. Indeed, must I put it on? I have washed my feet. Indeed, must I soil them?

4 Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.

My beloved thrust his hand in through the latch opening. My heart pounded for him.

5 So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.

I rose up to open for my beloved. My hands dripped with myrrh, my fingers with liquid myrrh, on the handles of the lock.

6 So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.

I opened to my beloved; but my beloved left; and had gone away. My heart went out when he spoke. I looked for him, but I did not find him. I called him, but he did not answer.

7 Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.

The watchmen who go about the city found me. They beat me. They bruised me. The keepers of the walls took my cloak away from me.

8 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.

I adjure you, daughters of Jerusalem, If you find my beloved, that you tell him that I am faint with love.

9 «Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»

How is your beloved better than another beloved, you fairest among women? How is your beloved better than another beloved, that you do so adjure us?

10 «Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.

My beloved is radiant and tan. The best among ten thousand.

11 Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.

His head is like the purest gold. His hair is bushy, black as a raven.

12 Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.

His eyes are like doves beside the water brooks, washed with milk, mounted like jewels.

13 Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.

His cheeks are like a bed of spices with towers of perfumes. His lips are like lilies, dropping liquid myrrh.

14 Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.

His hands are like rings of gold set with beryl. His body is like ivory work overlaid with sapphires.

15 Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.

His legs are like pillars of marble set on sockets of fine gold. His appearance is like Lebanon, excellent as the cedars.

16 Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»

His mouth is sweetness; yes, he is altogether lovely. This is my beloved, and this is my friend, daughters of Jerusalem.