Salomos Høisang 5

1 «Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»

I have come to my garden, my sister-spouse, I have plucked my myrrh with my spice, I have eaten my comb with my honey, I have drunk my wine with my milk. Eat, O friends, drink, Indeed, drink abundantly, O beloved ones!

2 «Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»

I am sleeping, but my heart wakes: The sound of my beloved knocking! “Open to me, my sister, my friend, My dove, my perfect one, For my head is filled [with] dew, My locks [with] drops of the night.”

3 «Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»

I have put off my coat, how do I put it on? I have washed my feet, how do I defile them?

4 Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.

My beloved sent his hand from the network, And my bowels were moved for him.

5 So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.

I rose to open to my beloved, And my hands dripped myrrh, Indeed, my fingers were flowing [with] myrrh, On the handles of the lock.

6 So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.

I opened to my beloved, But my beloved withdrew—he passed on, My soul went forth when he spoke, I sought him, and did not find him. I called him, and he did not answer me.

7 Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.

The watchmen who go around the city, Found me, struck me, wounded me, Keepers of the walls lifted up my veil from off me.

8 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.

I have adjured you, daughters of Jerusalem, If you find my beloved—What do you tell him? That I [am] sick with love!

9 «Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»

What [is] your beloved above [any] beloved, O beautiful among women? What [is] your beloved above [any] beloved, That thus you have adjured us?

10 «Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.

My beloved [is] clear and ruddy, Conspicuous above a myriad!

11 Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.

His head [is] pure gold—fine gold, His locks flowing, dark as a raven,

12 Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.

His eyes as doves by streams of water, Washing in milk, sitting in fullness.

13 Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.

His cheeks [are] as a bed of the spice, towers of perfumes, His lips—lilies, dripping [and] flowing [with] myrrh,

14 Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.

His hands rings of gold, set with beryl, His heart bright ivory, covered with sapphires,

15 Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.

His limbs pillars of marble, Founded on sockets of fine gold, His appearance as Lebanon, choice as the cedars.

16 Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»

His mouth is sweetness—and all of him desirable, This [is] my beloved, and this my friend, O daughters of Jerusalem!