Salomos Høisang 5

1 «Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»

I am come into my garden, my sister, [my] spouse; I have gathered my myrrh with my spice; I have eaten my honeycomb with my honey; I have drunk my wine with my milk. Eat, O friends; drink, yea, drink abundantly, beloved ones!

2 «Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»

I slept, but my heart was awake. The voice of my beloved! he knocketh: Open to me, my sister, my love, my dove, mine undefiled; For my head is filled with dew, My locks with the drops of the night.

3 «Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»

— I have put off my tunic, how should I put it on? I have washed my feet, how should I pollute them? —

4 Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.

My beloved put in his hand by the hole [of the door]; And my bowels yearned for him.

5 So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.

I rose up to open to my beloved; And my hands dropped with myrrh, And my fingers with liquid myrrh, Upon the handles of the lock.

6 So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.

I opened to my beloved; But my beloved had withdrawn himself; he was gone: My soul went forth when he spoke. I sought him, but I found him not; I called him, but he gave me no answer.

7 Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.

The watchmen that went about the city found me; They smote me, they wounded me; The keepers of the walls took away my veil from me.

8 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.

I charge you, daughters of Jerusalem, If ye find my beloved, ...What will ye tell him? — That I am sick of love.

9 «Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»

What is thy beloved more than [another] beloved, Thou fairest among women? What is thy beloved more than [another] beloved, That thou dost so charge us?

10 «Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.

My beloved is white and ruddy, The chiefest among ten thousand.

11 Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.

His head is [as] the finest gold; His locks are flowing, black as the raven;

12 Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.

His eyes are like doves by the water-brooks, Washed with milk, fitly set;

13 Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.

His cheeks are as a bed of spices, raised beds of sweet plants; His lips lilies, dropping liquid myrrh.

14 Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.

His hands gold rings, set with the chrysolite; His belly is bright ivory, overlaid [with] sapphires;

15 Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.

His legs, pillars of marble, set upon bases of fine gold: His bearing as Lebanon, excellent as the cedars;

16 Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»

His mouth is most sweet: Yea, he is altogether lovely. This is my beloved, yea, this is my friend, O daughters of Jerusalem.