Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
I am a rose of Sharon, A lily of the valleys.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
[[Lov.]] As the lily among thorns, So is my love among the daughters.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
[[M.]] As the apple-tree among the trees of the forest, So is my beloved among the sons. In his shadow I love to sit down, And his fruit is sweet to my taste.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
He hath brought me to his banqueting-house, And his banner over me is love. Strengthen me with raisins,
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Refresh me with apples! For I am sick with love.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
His left hand is under my head, And his right hand embraceth me!
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
[[Lov.]] I charge you, O ye daughters of Jerusalem, By the gazelles, and by the hinds of the field, That ye stir not up, nor awake my love, till she please!
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
[[M.]] The voice of my beloved! Behold, he cometh, Leaping upon the mountains, Bounding upon the hills.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
Like a gazelle is my beloved, Or a young hind. Behold, he standeth behind our wall; He is looking through the windows; He glanceth through the lattice.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
My beloved speaketh, and saith to me, “Rise up, my love, my fair one, and come away!
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
For, lo, the winter is past, The rain is over and gone;
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
The flowers appear on the earth; The time of the singing of birds is come, And the voice of the turtle is heard in our land;
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
The fig-tree is spicing its green fruit; The vines in blossom give forth fragrance. Arise, my love, my fair one, and come away!
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
O my dove, that art in the recesses of the rock, In the hiding-places of the steep craggy mountain, Let me see thy face, Let me hear thy voice! For sweet is thy voice, And thy face lovely.”
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Take ye for us the foxes, The little foxes that spoil the vines; For our vines are now in blossom.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
My beloved is mine, and I am his; He feedeth among the lilies.
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
When the day breathes, and the shadows flee away, Come again, my beloved, like a gazelle, or a young hind, Upon the craggy mountains.
