Romerne 9
1 Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande,
I say the truth in Christ, I lye not, (my conscience bearing me witness in the holy Ghost, )
2 at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt.
that I have great grief and continual sorrow in my heart:
3 For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet,
for I could wish that I myself were made a curse after the manner of Christ, for my brethren, my kindred according to the flesh;
4 dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne,
who are Israelites, whose is the adoption, and the glory, and the covenants, and the giving of the law, and the form of divine worship, and the promises:
5 dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. (aiōn g165)
whose are the fathers, and of whom, as to the flesh, Christ came, who is over all God blessed for ever. Amen. (aiōn g165)
6 Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel;
Not that the word of God hath failed. For they are not all Israel, who are descended from Israel.
7 og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, »
Nor because they are the seed of Abraham, are they all children of promise: but "in Isaac shall thy seed be called."
8 det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti.
That is, not the children of the flesh are the children of God, but the children of the promise are accounted for the seed.
9 For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.»
For this is the word of the promise, "According to this time will I come, and Sarah shall have a son:"
10 Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår.
and not to her only; but Rebecca also being with child by our father Isaac,
11 For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar -
(when the children were not yet born, nor had done either good or evil, that the purpose of God according to his choice might abide, not on account of works, but of Him that calleth, ) it was said to her, the elder shall serve the younger:
12 då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, »
as it is written,
13 som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.»
"I loved Jacob and I hated Esau."
14 Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå!
What shall we say then? Is there injustice in God?
15 For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.»
God forbid! For He saith to Moses, "I will have mercy on whom I will have mercy, and I will have compassion on whom I will have compassion."
16 So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that sheweth mercy.
17 For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.»
And the scripture saith unto Pharaoh, for this very purpose have I raised thee up, that I may shew forth my power in thee, and that my name may be declared through all the earth.
18 So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard.
So then He hath mercy on whom He pleaseth, and whom He will, He hardeneth.
19 So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?»
Thou wilt say then, Why doth he yet blame us? who hath resisted his will?
20 Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?»
Nay but, O man, who art thou, that disputest against God? Shall the thing formed say to him that formed it, Why didst thou make me thus?
21 Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra?
Hath not the potter power over the clay, out of the same mass to make one vessel to honor and another to dishonor?
22 Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang,
And what if God, though resolved to shew his displeasure at last, and to make known his power, yet bore with much long-suffering the vessels of wrath fitted to destruction?
23 so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom?
and that He might make known the riches of his glory in the vessels of mercy, which He hath prepared for glory?
24 Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar,
whom He hath also called, even us, not only of the Jews, but also of the Gentiles.
25 som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska;
As He saith also in Hosea, I will call them my people, who were not my people, and her beloved, who was not beloved.
26 og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.»
And in the place where it was said to them, Ye are not my people, there shall they be called the children of the living God.
27 Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast.
And Esaias crieth out concerning Israel, Though the number of the children of Israel be as the sand of the sea, only a remnant shall be saved.
28 For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.»
For in finishing the account and cutting it short in righteousness, the Lord will make a short work upon the earth.
29 Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.»
And as Esaias said before, "Except the Lord of hosts had left us a seed, we had been as Sodom, and we had been made like unto Gomorrah."
30 Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru.
What shall we say then? that the Gentiles, who sought not after righteousness, have attained to righteousness, even the righteousness which is by faith;
31 Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi.
but Israel, who followed after the law of righteousness, hath not attained to the law of righteousness: why?
32 Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen,
because they sought it not by faith, but by the works of the law, for they stumbled at that stumbling-stone;
33 som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.»
as it is written, "Behold I lay in Sion a stone of stumbling and a rock of offence:" and again, "Whosoever believeth on Him shall not be ashamed."
