< Salmenes 95 >

1 Kom, lat oss fegnast for Herren, lat oss ropa av frygd for vårt frelse-berg!
Kommet, lasset uns Jehova zujubeln, lasset uns zujauchzen dem Felsen unseres Heils!
2 Lat oss stiga fram for hans åsyn med lovsong, lat oss syngja vår fagnad for honom i salmar!
Lasset uns ihm entgegengehen mit Lob, [O. Dank] lasset uns mit Psalmen ihm zujauchzen!
3 For ein stor Gud er Herren og ein stor konge yver alle gudar,
Denn ein großer Gott [El] ist Jehova, und ein großer König über alle Götter;
4 han som i si hand hev det djupaste av jordi, og som eig topparne av fjelli.
In dessen Hand die Tiefen der Erde, und dessen die Höhen der Berge sind;
5 Han eig havet, for han hev skapt det, og turrlendet hev hans hender laga.
Dessen das Meer ist, er hat es ja gemacht; und das Trockene, seine Hände haben es gebildet.
6 Kom, lat oss falla ned og bøygja oss, lat oss bøygja kne for Herren, vår skapar!
Kommet, lasset uns anbeten und uns niederbeugen, lasset uns niederknien vor Jehova, der uns gemacht hat!
7 For han er vår Gud, og me er det folk han føder, og den hjord som handi hans leider. Å, vilde de høyra på hans røyst i dag!
Denn er ist unser Gott, und wir sind das Volk seiner Weide und die Herde seiner Hand. -Heute, wenn ihr seine Stimme höret,
8 Forherd ikkje dykkar hjarta som ved Meriba, som på Massa-dagen i øydemarki,
Verhärtet euer Herz nicht, wie zu Meriba, wie am Tage von Massa in der Wüste;
9 der federne dykkar freista meg! Dei prøvde meg, endå dei hadde set mi gjerning.
Als eure Väter mich versuchten, mich prüften, und sie sahen doch mein Werk!
10 I fyrti år var eg leid av den ætti, og eg sagde: «Dei er eit folk med villfarande hjarta, og dei kjenner ikkje vegarne mine.»
Vierzig Jahre hatte ich Ekel an dem Geschlecht, und ich sprach: Ein Volk irrenden Herzens sind sie. Aber sie haben meine Wege nicht erkannt;
11 So svor eg i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila.»
So daß ich schwur in meinem Zorn: Wenn sie in meine Ruhe eingehen werden!

< Salmenes 95 >