Salmenes 78

1 Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!

[A Psalm] of instruction for Asaph. Give heed, O my people, to my law: incline your ear to the words of my mouth.

2 Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.

I will open my mouth in parables: I will utter dark sayings [which have been] from the beginning.

3 Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,

All which we have heard and known, and our fathers have declared to us.

4 det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.

They were not hid from their children to a second generations; [the fathers] declaring the praises of the Lord, and his mighty acts, and his wonders which he wrought.

5 Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,

And he raised up a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, to make it known to their children:

6 so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,

that another generation might know, even the sons which should be born; and they should arise and declare them to their children.

7 og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,

That they might set their hope on God, and not forget the works of God, but diligently seek his commandments.

8 og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.

That they should not be as their fathers, a perverse and provoking generation; a generation which set not its heart aright, and its spirit was not steadfast with God.

9 Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.

The children of Ephraim, bending and shooting [with] the bow, turned [back] in the day of battle.

10 Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.

They kept not the covenant of God, and would not walk in his law.

11 Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.

And they forgot his benefits, and his miracles which he [had] showed them;

12 For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.

the miracles which he wrought before their fathers, in the land of Egypt, in the plain of Tanes.

13 Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.

He clave the sea, and led them through: he made the waters to stand as [in] a bottle.

14 Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.

And he guided them with a cloud by day, and all the night with a light of fire.

15 Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.

he clave a rock in the wilderness, and made them drink as in a great deep.

16 Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.

And he brought water out of the rock, and caused waters to flow down as rivers.

17 Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.

And they sinned yet more against him; they provoked the Most High in the wilderness.

18 Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.

And they tempted God in their hearts, in asking meat for [the desire of] their souls.

19 Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?

They spoke also against God, and said, Will God be able to prepare a table in the wilderness?

20 Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»

Forasmuch as he struck the rock, and the waters flowed, and the torrents ran abundantly; will he be able also to give bread, or prepare a table for his people?

21 Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;

Therefore the Lord heard, and was provoked: and fire was kindled in Jacob, and wrath went up against Israel.

22 for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.

Because they believed not in God, and trusted not in his salvation.

23 Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.

Yet he commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,

24 Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.

and rained upon them manna to eat, and gave them the bread of heaven.

25 Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.

Man ate angels' bread; he sent them provision to the full.

26 Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.

He removed the south wind from heaven; and by his might he brought in the southwest wind.

27 Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,

And he rained upon them flesh like dust, and feathered birds like the sand of the seas.

28 og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.

And they fell into the midst of their camp, round about their tents.

29 Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.

So they ate, and were completely filled; and he gave them their desire.

30 Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,

They were not disappointed of their desire: [but] when their food was yet in their mouth,

31 då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.

then the indignation of God rose up against them, and killed the fattest of them, and overthrew the choice men of Israel.

32 Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.

In the midst of all this they sinned yet more, and believed not his miracles.

33 Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.

And their days were consumed in vanity, and their years with anxiety.

34 Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,

When he killed them, they sought him: and they returned and called betimes upon God.

35 og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.

And they remembered that God was their helper, and the most high God was their redeemer.

36 Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.

Yet they loved him [only] with their mouth, and lied to him with their tongue.

37 Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.

For their heart [was] not right with him, neither were they steadfast in his covenant.

38 Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.

But he is compassionate, and will forgive their sins, and will not destroy [them]: yes, he will frequently turn away his wrath, and will not kindle all his anger.

39 Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.

And he remembered that they are flesh; a wind that passes away, and returns not.

40 Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!

How often did they provoke him in the wilderness, [and] anger him in a dry land!

41 Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.

Yes, they turned back, and tempted God, and provoked the Holy One of Israel.

42 Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,

They remembered not his hand, the day in which he delivered them from the hand of the oppressor.

43 då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.

How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Tanes:

44 Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.

and had changed their rivers into blood; and their streams, that they should not drink.

45 Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.

He sent against them the dog-fly, and it devoured them; and the frog, and it spoiled them.

46 Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.

And he gave their fruit to the canker worm, and their labours to the locust.

47 Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.

He killed their vines with hail, and their sycamores with frost.

48 Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.

And he gave up their cattle to hail, and their substance to the fire.

49 Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.

He sent out against them the fury of his anger, wrath, and indignation, and affliction, a message by evil angels.

50 Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.

He made a way for his wrath; he spared not their souls from death, but consigned their cattle to death;

51 Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.

and struck every firstborn in the land of Egypt; the first fruits of their labours in the tents of Cham.

52 Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.

And he removed his people like sheep; he led them as a flock in the wilderness.

53 Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.

And he guided them with hope, and they feared not: but the sea covered their enemies.

54 Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.

And he brought them in to the mountain of his sanctuary, this mountain which his right hand had purchased.

55 Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.

And he cast out the nations from before them, and made them to inherit by a line of inheritance, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.

56 Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.

Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies.

57 Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.

And they turned back, and broke covenant, even as also their fathers: they became like a crooked bow.

58 Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.

And they provoked him with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.

59 Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.

God heard and lightly regarded [them], and greatly despised Israel.

60 Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.

And he rejected the tabernacle of Selom, his tent where he lived amongst men.

61 Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.

And he gave their strength into captivity, and their beauty into the enemy's hand.

62 Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.

And he gave his people to the sword; and disdained his inheritance.

63 Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.

Fire devoured their young men; and their virgins mourned not.

64 Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja

Their priests fell by the sword; and their widows shall not be wept for.

65 Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.

So the Lord awaked as one out of sleep, [and] as a mighty man who has been heated with wine.

66 Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.

And he struck his enemies in the hinder parts: he brought on them a perpetual reproach.

67 Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.

And he rejected the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim;

68 Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.

but chose the tribe of Juda, the mount Sion which he loved.

69 Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.

And he built his sanctuary as [the place] of unicorns; he founded it for ever on the earth.

70 Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.

He chose David also his servant, and took him up from the flocks of sheep.

71 Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

He took him from following the ewes great with young, to be the shepherd of Jacob his servant, and Israel his inheritance.

72 Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.

So he tended them in the innocency of his heart; and guided them by the skilfulness of his hands.