< Salmenes 57 >

1 Til songmeisteren, etter «tyn ikkje»; av David, ein miktam, då han flydde for Saul inn i helleren. Ver meg nådig, Gud, ver meg nådig! For til deg flyr mi sjæl, og i skuggen av dine vengjer søkjer eg livd, til dess ulukka gjeng yver.
[Dem Vorsänger. "Verdirb nicht!" Von David, ein Gedicht, als er vor Saul in die Höhle floh.] Sei mir gnädig, o Gott, sei mir gnädig! denn zu dir nimmt Zuflucht meine Seele, und ich will Zuflucht nehmen zu dem Schatten deiner Flügel, bis vorübergezogen das Verderben.
2 Eg ropar til Gud, den Høgste, til den Gud som fullfører sitt verk for meg.
Zu Gott, dem Höchsten, will ich rufen, zu dem Gott, [El] der es für mich vollendet.
3 Han vil senda frå himmelen og hjelpa meg, når han som vil sluka meg, spottar. (Sela) Gud vil senda si miskunn og sin truskap.
Vom Himmel wird er senden und mich retten; er macht zum Hohn den, der nach mir schnaubt. [O. schnappt] (Sela) Senden wird Gott seine Güte und seine Wahrheit.
4 Mi sjæl er millom løvor, eg må liggja millom deim som spruter eld, millom menneskjeborn som til tenner hev spjot og piler, og til tunga eit kvast sverd.
Mitten unter Löwen ist meine Seele, unter Flammensprühenden liege ich, unter Menschenkindern, deren Zähne Speere und Pfeile, und deren Zunge ein scharfes Schwert ist.
5 Gud, syn deg høg yver himmelen, di æra yver heile jordi!
Erhebe dich über die Himmel, o Gott! über der ganzen Erde sei deine Herrlichkeit!
6 Dei set garn for mine stig, mi sjæl er nedbøygd; dei grev ei grav for meg, so fell dei midt i henne sjølve. (Sela)
Ein Netz haben sie meinen Schritten bereitet, es beugte sich nieder [O. er [der Feind] beugte nieder] meine Seele; eine Grube haben sie vor mir gegraben, sie sind mitten hineingefallen. (Sela)
7 Mitt hjarta er rolegt, Gud, mitt hjarta er rolegt, eg vil syngja og lovsyngja.
Befestigt [O. fest; vergl. Ps. 108,1-5] ist mein Herz, o Gott, befestigt [O. fest; vergl. Ps. 108,1-5] ist mein Herz! ich will singen und Psalmen singen. [Eig. singspielen]
8 Vakna, mi æra! Vakna, harpa og cither! Eg vil vekkja morgonroden.
Wache auf, meine Seele! [Vergl. Ps. 7,5;16,9] wachet auf, Harfe und Laute! ich will aufwecken die Morgenröte.
9 Eg vil prisa deg millom folki, Herre, eg vil lovsyngja deg millom folkeslagi.
Ich will dich preisen, Herr, unter den Völkern, will dich besingen unter den Völkerschaften.
10 For di miskunn er stor til himmelen, og din truskap til dei høge skyer.
Denn groß bis zu den Himmeln ist deine Güte, und bis zu den Wolken deine Wahrheit.
11 Gud, syn deg høg yver himmelen, di æra yver heile jordi!
Erhebe dich über die Himmel, o Gott! Über der ganzen Erde sei deine Herrlichkeit!

< Salmenes 57 >