Salmenes 39
1 Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»
I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I will keep my mouth with a bridle, while the wicked is before me.
2 Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.
I was dumb with silence, I held my peace, even from good; and my sorrow was stirred.
3 Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.
My heart was hot within me, while I was musing the fire burned: then spoke I with my tongue,
4 Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!
LORD, make me to know my end, and the measure of my days, what it is: that I may know how frail I am.
5 Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)
Behold, you have made my days as an handbreadth; and my age is as nothing before you: truly every man at his best state is altogether vanity. (Selah)
6 Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.
Surely every man walks in a vain show: surely they are disquieted in vain: he heaps up riches, and knows not who shall gather them.
7 Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.
And now, Lord, what wait I for? my hope is in you.
8 Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!
Deliver me from all my transgressions: make me not the reproach of the foolish.
9 Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.
I was dumb, I opened not my mouth; because you did it.
10 Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.
Remove your stroke away from me: I am consumed by the blow of your hand.
11 Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)
When you with rebukes do correct man for iniquity, you make his beauty to consume away like a moth: surely every man is vanity. (Selah)
12 Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.
Hear my prayer, O LORD, and give ear to my cry; hold not your peace at my tears: for I am a stranger with you, and a sojourner, as all my fathers were.
13 Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!
O spare me, that I may recover strength, before I go hence, and be no more.
