Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
David’s. Contend, O Yahweh, with them who contend with me, Make war upon them who make war upon me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Grasp buckler and shield, and arise in my help;
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Then draw the spear, and close up against my pursuers, Say to my soul, Thy salvation, I am!
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be ashamed and confounded, who are seeking my life, —Let them turn back and be put to the blush, who are devising my hurt:
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them be as chaff before the wind, with, the messenger of Yahweh, pressing them on:
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way become dark and slippery, with, the messenger of Yahweh, pursuing them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For, without cause, have they hid for me, in a ditch, their net, —Without cause, have they digged [a pit] for my life.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
There shall reach him a ruin he could not know, —Yea, his own net which he hath hidden, shall capture him, Into that ruin, shall he fall!
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
But, my soul, shall exult in Yahweh, —shall be glad in his salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones, shall say—O Yahweh, who is like unto thee? Rescuing the oppressed from one stronger than he, Yea the oppressed and the needy, from their spoiler.
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
There rise up witnesses helping forward violence and wrong, What I know not, they demand of me:
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They repay me evil for good, Bereaving my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
But, as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth, I humbled, with fasting, my soul, though, my prayer, unto mine own bosom, might return:
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
Like as for a friend, like as for a brother of mine own, I walked to and fro, As though mourning for a mother, I gloomily bowed myself down.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But, in mine overthrow, have they rejoiced, and gathered themselves together, —There gathered themselves together against me foolish men, and I knew it not, They have torn in pieces, and not been silent;
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
Amidst profane praters of perversion, have they gnashed upon me with their teeth.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
My Lord! how long wilt thou look on? Bring back my soul out of their raging, from among lions, my solitary self.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
I will thank thee, in the midst of a great convocation, —In the midst of a mighty people, will I praise thee.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not them who are falsely my foes rejoice over me, As for them who hate me without cause, let them not wink the eye!
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For, no salvation, will they utter, —But, against the quiet of the land, deceitful things, do they devise;
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
Yea they have opened wide against me their mouth, They have said, Aha! Aha! our own eye, hath seen!
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Thou hast seen, O Yahweh, do not keep silence! O My Lord! be not far from me:
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Bestir thyself and wake up, to my vindication, O my God and My Lord!—to my plea:
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Vindicate me according to thy righteousness, O Yahweh, my God! And let them not rejoice over me:
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their heart, Aha! to our mind! Let them not say, We have swallowed him up!
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them turn pale, and then at once blush, who are rejoicing at my misfortune, —Let them be clothed with shame and confusion, who are magnifying themselves against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Let them shout in triumph and rejoice, who are desiring my justification; And let them say continually, Yahweh be magnified, Who hath taken pleasure in the prosperity of his servant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
Mine own tongue also, shall softly utter thy righteousness, —All the day long, —thy praise!
