< Salmenes 120 >

1 Ein song til høgtidsferderne. Til Herren ropa eg i mi naud, og han svara meg.
Cantique des degrés. À l’Éternel, en ma détresse, j’ai crié; et il m’a répondu.
2 Herre, frels mi sjæl frå ljugarlippa, frå den falske tunga!
Éternel! délivre mon âme de la lèvre menteuse, de la langue qui trompe.
3 Kva skal han gjeva deg, og kva meir skal han gjeva deg, du falske tunga?
Que te donnera-t-on, et que t’ajoutera-t-on, langue trompeuse? –
4 Kveste piler til ei kjempa og gløder av einebuska.
Des flèches aiguës d’un homme puissant, et des charbons ardents de genêt.
5 Usæl eg, som framand er imillom Mesek, og bur ved Kedars tjeld!
Malheur à moi de ce que je séjourne en Méshec, de ce que je demeure avec les tentes de Kédar; –
6 Lenge nok hev sjæli mi butt hjå deim som hatar fred.
Que mon âme ait tant demeuré avec ceux qui haïssent la paix!
7 Eg er berre fred, men når eg talar, er dei ferdige til strid.
Je veux la paix; mais si j’en parle, ils sont, eux, pour la guerre.

< Salmenes 120 >