Salmenes 12

1 Til songmeisteren, etter Sjeminit; ein salme av David. Frels, Herre! For det er ute med den gudlege, dei trufaste er komne burt frå menneskjeborni.

Huhhing in, O Pakai, michonpha mangthah ding ahitai! Leiset mihem te lah a mikitah jong abeitai!

2 Lygn talar dei kvar med sin næste, med smeikjande lippa, med tvihuga hjarta talar dei.

Heng le kom jengjong jouthu jengin akilhemtouvin, muhnal a lungthima kilhep lhahding jeng thu asei ui.

3 Herren rydje ut alle smeikjande lippor, den tunga som talar store ord,

Pakaiyin dangnal tah a thu kisei ho hi asuh suhbei ding, kiletsahna thuchengho jonghi suthip ding ahitai.

4 deim som segjer: «Ved vår tunga skal me sigra; våre lippor er med oss, kven er herre yver oss?»

Amahon aseijun, eihon lungna chim set’in jouthu seiju hite, ajeh chu i-lei ikam’u eihoa hilouham, kon eisuh tang jou diuham? atiuve.

5 «For valdsverket mot dei arme, for sukken for dei fatige vil eg no reisa meg, » segjer Herren; «eg vil hjelpa den til frelsa, som stundar deretter.»

Pakaiyin adonbut in, “Keiman hatlou lhasamte chunga bolgenthei naho kamudohtai chule migenthei ho kalemao jong kajatai. Tun keima kipan inting huhdoh dia eingaichat bangu va kahuh doh diu ahitai.’’

6 Herrens ord er reine ord, eit sylv som er reinsa i verkstaden på jordi, sju gonger skirt.

Pakai kitepna hi thengsel’a ahin, dangka mei chunga sagivei kilhit theng tobang ahi.

7 Du, Herre, vil vakta deim, du vil verja dei mot denne ætti for alltid.

Hijeh chun, Pakai nangin bol-hesoh’a umho nahuhdoh ding ahi, ti kaheuve, chule hiche kitahlou khang mitea kon’a tonsot geija dinga nahoidoh ding ahi,

8 Rundt um vil dei ugudlege sviva ikring, når nidingskap vert sett høgt hjå menneskjeborni.

migilou te muntina vahle henlang migilou pen ho jong gamsung a kidomsang u jong le.