Salmenes 109
1 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
For the music director. A psalm of David. God, the one I praise, please don't remain silent,
2 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
because wicked and deceitful people are attacking me, telling lies about me.
3 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
They surround me with words of hate, fighting against me for no reason.
4 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
I love them, but they respond with hostility towards me, even while I'm praying for them!
5 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
They pay me back with evil instead of good, with hatred instead of love.
6 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
“Appoint someone wicked over him. Have someone stand as an accuser against him.
7 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
When he is judged and sentenced, may he be found guilty. Let his prayers be counted as sins.
8 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
May his life be short; let someone else take over his position.
9 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
May his children be left fatherless, and his wife become a widow.
10 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
May his children be homeless, wandering beggars, driven from their ruined houses.
11 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
May creditors seize all that he owns; may strangers take all that he worked for.
12 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
May no one be kind to him; may no one take pity on his fatherless children.
13 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
May his descendants die; may his family name be wiped out in the next generation.
14 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
May the Lord be reminded of the sins of his fathers; may his mother's sins not be blotted out.
15 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
May their sins be constantly before the Lord; may his name be totally forgotten by people.
16 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
For he didn't think to be kind to others, instead he harassed and killed the poor, the needy, the brokenhearted.
17 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
He loved to put a curse on others—let it come back on him. He had no time for blessings—so may he never receive any.
18 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
He cursed as often as he got dressed. May his curses go into him like the water he drinks, like the olive oil he rubs on his skin that enters his bones.
19 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
May his curses stick to him like clothing, may they be pulled tight around him like a belt.”
20 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
May all this be the punishment of the Lord on my enemies, on those who speak evil of me.
21 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
But treat me well, Lord God, because of your own reputation. Save me because you are faithful and good.
22 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
For I am poor and needy, and my heart is breaking.
23 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
I am fading away like an evening shadow; I am like a locust that is shaken off.
24 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
I am so weak from lack of food that my legs give way; my body is just skin and bones.
25 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
People ridicule me—they look at me and shake their heads!
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
Help me, Lord my God; save me because of your trustworthy love.
27 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
May they recognize that this is what you are doing—that you are the one who saves me.
28 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
When they curse me, you will bless me. When they attack me, you will defeat them. And I, your servant, will be happy.
29 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
May those who accuse me be clothed with disgrace; may they cover themselves with a cloak of shame.
30 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
But I will keep on thanking the Lord, praising him to everyone around me.
31 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
For he takes a stand to defend the needy, to save them from those who condemn them.
