Salmenes 106
1 Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
Praise you the LORD. O give thanks to the LORD; for he is good: for his mercy endures for ever.
2 Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
Who can utter the mighty acts of the LORD? who can show forth all his praise?
3 Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
Blessed are they that keep judgment, and he that does righteousness at all times.
4 Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
Remember me, O LORD, with the favor that you bore to your people: O visit me with your salvation;
5 so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
That I may see the good of your chosen, that I may rejoice in the gladness of your nation, that I may glory with your inheritance.
6 Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
We have sinned with our fathers, we have committed iniquity, we have done wickedly.
7 Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
Our fathers understood not your wonders in Egypt; they remembered not the multitude of your mercies; but provoked him at the sea, even at the Red sea.
8 Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
Nevertheless he saved them for his name’s sake, that he might make his mighty power to be known.
9 og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
He rebuked the Red sea also, and it was dried up: so he led them through the depths, as through the wilderness.
10 og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
And he saved them from the hand of him that hated them, and redeemed them from the hand of the enemy.
11 og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
And the waters covered their enemies: there was not one of them left.
12 Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
Then believed they his words; they sang his praise.
13 Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
They soon forgot his works; they waited not for his counsel:
14 men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
But lusted exceedingly in the wilderness, and tempted God in the desert.
15 Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
And he gave them their request; but sent leanness into their soul.
16 Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
They envied Moses also in the camp, and Aaron the saint of the LORD.
17 Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
The earth opened and swallowed up Dathan and covered the company of Abiram.
18 og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
And a fire was kindled in their company; the flame burned up the wicked.
19 Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
They made a calf in Horeb, and worshipped the molten image.
20 og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
Thus they changed their glory into the similitude of an ox that eats grass.
21 Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
They forgot God their savior, which had done great things in Egypt;
22 undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
Wondrous works in the land of Ham, and terrible things by the Red sea.
23 Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
Therefore he said that he would destroy them, had not Moses his chosen stood before him in the breach, to turn away his wrath, lest he should destroy them.
24 Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
Yes, they despised the pleasant land, they believed not his word:
25 og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
But murmured in their tents, and listened not to the voice of the LORD.
26 Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
Therefore he lifted up his hand against them, to overthrow them in the wilderness:
27 og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
To overthrow their seed also among the nations, and to scatter them in the lands.
28 Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
They joined themselves also to Baalpeor, and ate the sacrifices of the dead.
29 og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
Thus they provoked him to anger with their inventions: and the plague broke in on them.
30 Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
Then stood up Phinehas, and executed judgment: and so the plague was stayed.
31 og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
And that was counted to him for righteousness to all generations for ever more.
32 Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
They angered him also at the waters of strife, so that it went ill with Moses for their sakes:
33 for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
Because they provoked his spirit, so that he spoke unadvisedly with his lips.
34 Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
They did not destroy the nations, concerning whom the LORD commanded them:
35 men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
But were mingled among the heathen, and learned their works.
36 og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
And they served their idols: which were a snare to them.
37 og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
Yes, they sacrificed their sons and their daughters to devils,
38 og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
And shed innocent blood, even the blood of their sons and of their daughters, whom they sacrificed to the idols of Canaan: and the land was polluted with blood.
39 Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
Thus were they defiled with their own works, and went a whoring with their own inventions.
40 Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
Therefore was the wrath of the LORD kindled against his people, so that he abhorred his own inheritance.
41 Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
And he gave them into the hand of the heathen; and they that hated them ruled over them.
42 og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
Their enemies also oppressed them, and they were brought into subjection under their hand.
43 Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
Many times did he deliver them; but they provoked him with their counsel, and were brought low for their iniquity.
44 Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
Nevertheless he regarded their affliction, when he heard their cry:
45 Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
And he remembered for them his covenant, and repented according to the multitude of his mercies.
46 Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
He made them also to be pitied of all those that carried them captives.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
Save us, O LORD our God, and gather us from among the heathen, to give thanks to your holy name, and to triumph in your praise.
48 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
Blessed be the LORD God of Israel from everlasting to everlasting: and let all the people say, Amen. Praise you the LORD.
