Salmenes 104

1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.

BENEDICI, anima mia, il Signore; O Signore Iddio mio, tu sei sommamente grande; Tu sei vestito di gloria e di magnificenza.

2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,

Egli si ammanta di luce come di una vesta; Egli tende il cielo come una cortina.

3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.

Egli fa i palchi delle sue sale nelle acque; Egli pone le nuvole [per] suo carro: Egli passeggia sopra le ale del vento.

4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.

Egli fa i venti suoi Angeli, E il fuoco divampante suoi ministri.

5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.

Egli ha fondata la terra sulle sue basi; Giammai in perpetuo non sarà smossa.

6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.

Tu l'avevi [già] coperta dell'abisso, come d'una vesta; Le acque si erano fermate sopra i monti.

7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt

Esse fuggirono per lo tuo sgridare; Si affrettarono per la voce del tuo tuono;

8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.

Erano salite sopra i monti; [ma] discesero nelle valli, Al luogo che tu hai loro costituito.

9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.

Tu hai [loro] posto un termine, il qual non trapasseranno; [E] non torneranno a coprir la terra.

10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.

[Egli è quel] che manda le fonti per le valli, Onde [esse] corrono fra i monti;

11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.

Abbeverano tutte le bestie della campagna; Gli asini salvatichi spengono la lor sete [con esse].

12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.

Presso a quelle si riparano gli uccelli del cielo; Fanno sentir di mezzo alle frondi le [lor] voci.

13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.

Egli adacqua i monti dalle sue stanze sovrane; La terra è saziata del frutto delle sue opere.

14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,

Egli fa germogliar l'erba per le bestie; E l'erbaggio per lo servigio dell'uomo, Facendo uscire della terra il pane.

15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.

Egli rallegra il cuor dell'uomo col vino, Egli fa risplender la faccia coll'olio, E sostenta il cuor dell'uomo col pane.

16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,

Gli alberi del Signore [ne] son saziati; I cedri del Libano ch'egli ha piantati;

17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.

Dove gli uccelli si annidano; Gli abeti, [che son] la stanza della cicogna.

18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.

Gli alti monti [sono] per li cavriuoli; Le rocce [sono] il ricetto de' conigli.

19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.

Egli ha fatta la luna per le stagioni; Il sole conosce il suo occaso.

20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.

Tu mandi le tenebre, ed e' si fa notte, Nella quale tutte le fiere delle selve vanno attorno.

21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.

I leoncelli rugghiano dietro alla preda, E per chiedere a Dio il lor pasto.

22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.

[Ma, tosto ch]'è levato il sole, si raccolgono, E giacciono ne' lor ricetti.

23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.

Allora l'uomo esce alla sua opera, Ed al suo lavoro, infino alla sera.

24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.

Quanto grandi sono, o Signore, le tue opere! Tu le hai tutte fatte con sapienza; La terra è piena de' tuoi beni.

25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.

Ecco, il mar grande ed ampio: Quivi son rettili senza numero, Amimali piccoli e grandi.

26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.

Quivi nuotano le navi, E il Leviatan che tu hai formato per ischerzare in esso.

27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.

Tutti [gli animali] sperano in te, Che tu dii loro il lor cibo al suo tempo.

28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.

[Se] tu [lo] dài loro, [lo] ricolgono; [Se] tu apri la tua mano, son saziati di beni.

29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.

[Se] tu nascondi la tua faccia, sono smarriti; [Se] tu ritiri il fiato loro, trapassano, E ritornano nella lor polvere.

30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.

[Se] tu rimandi il tuo spirito son creati; E tu rinnuovi la faccia della terra.

31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!

Sia la gloria del Signore in eterno; Rallegrisi il Signore nelle sue opere;

32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.

Il quale se riguarda verso la terra, ella trema; Se tocca i monti, essi fumano.

33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.

Io canterò al Signore, mentre viverò; Io salmeggerò all'Iddio mio, tanto che io durerò.

34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.

Il mio ragionamento gli sarà piacevole, Io mi rallegrerò nel Signore.

35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.

Vengano meno i peccatori d'in su la terra, E gli empi non sieno più. Anima mia, benedici il Signore. Alleluia.