Salomos Ordsprog 29

1 Ein mann som etter mykje refsing endå er ein stivnakke, vil brått verta broten ulækjeleg sund.

L'uomo, il quale, essendo spesso ripreso, indura il suo collo, Di subito sarà fiaccato, senza rimedio.

2 Når rettferdige aukar i tal, då gled seg folket, men når gudlaus mann kjem til styre, sukkar folket.

Quando i giusti sono aggranditi, il popolo si rallegra; Ma quando gli empi signoreggiano, il popolo geme.

3 Den som elskar visdom, gled sin far, men den som gjeng i lag med skjøkjor, øyder eiga si.

L'uomo, che ama sapienza, rallegra suo padre; Ma il compagno delle meretrici dissipa i [suoi] beni.

4 Ein konge held landet sitt uppe med rett, men ein skattekrevjar legg det i øyde.

Il re mantiene il paese con dirittura; Ma chi è dato a' presenti lo distrugge.

5 Ein mann som smeikjer for næsten sin, breider ut eit net for føterne hans.

L'uomo che lusinga il suo prossimo, Tende una rete davanti a' passi di esso.

6 Ein vond manns misgjerd er snara for honom, men rettferdig mann fegnast og gled seg.

Nel misfatto dell'uomo malvagio [vi è] un laccio; Ma il giusto canterà, e si rallegrerà.

7 Den rettferdige syter for stakarens sak, den gudlause hev ikkje greida på noko.

Il giusto prende conoscenza della causa de' miseri; [Ma] l'empio non intende alcun conoscimento.

8 Spottarar øser upp ein by, men vismenner stiller vreiden.

Gli uomini schernitori allacciano la città; Ma i savi stornano l'ira.

9 Når vismann fører sak mot dåren, vert dåren sinna og lær, og kann’kje vera still.

L'uomo savio che litiga con un uomo stolto, Or si adira, or ride, e non [ha] alcuna requie.

10 Dei blodfuse hatar ein skuldlaus mann, og stend dei ærlege etter livet.

Gli uomini di sangue odiano l'[uomo] intiero; Ma gli [uomini] diritti hanno cura della vita di esso.

11 Alt sitt sinne slepper dåren ut, men vismannen døyver det til slutt.

Lo stolto sfoga tutta la sua ira; Ma il savio [la] racqueta [e la rattiene] indietro.

12 Agtar ein hovding på lygneord, er alle hans tenarar nidingar.

Tutti i ministri del principe, Che attende a parole di menzogna, [sono] empi.

13 Fatigmann og valdsmann råkast, Herren gjev deim båe augneljos.

Il povero e l'usuraio si scontrano l'un l'altro; Il Signore [è] quello che allumina gli occhi di amendue.

14 Ein konge som dømer småfolk rett, hans kongsstol stend æveleg fast.

Il trono del re, che fa ragione a' miseri in verità, Sarà stabilito in perpetuo.

15 Ris og age gjev visdom, men ein agelaus gut fører skam yver mor si.

La verga e la correzione dànno sapienza; Ma il fanciullo lasciato in abbandono fa vergogna a sua madre.

16 Når dei gudlause aukar, so aukar syndi, men dei rettferdige skal sjå med lyst på deira fall.

Quando gli empi crescono, cresce il misfatto; Ma i giusti vedranno la ruina di quelli.

17 Aga son din, so vil han vera deg til hugnad og gjeva lostemat til sjæli di.

Gastiga il tuo figliuolo, e tu ne sarai in riposo; Ed egli darà di gran diletti all'anima tua.

18 Utan profetsyn vert folket vilt, men sæl er den som held lovi.

Quando non [vi è] visione, il popolo è dissipato; Ma beato chi guarda la Legge.

19 Med ord let trælen seg ikkje tukta, for han skynar deim vel, men bryr seg’kje um deim.

Il servo non si corregge con parole; Benchè intenda, non però risponderà.

20 Ser du ein mann som er snar til å tala, dåren gjev større von enn han.

Hai tu [mai] veduto un uomo precipitoso nel suo parlare? [Vi è] maggiore speranza d'uno stolto che di lui.

21 Kjæler du trælen upp frå hans ungdom, vil han vanvyrda deg til slutt.

Se alcuno alleva delicatamente da fanciullo il suo servo, Quello sarà figliuolo alla fine.

22 Sinna mann valdar trætta, og brålyndt mann gjer mang ei misgjerd.

L'uomo iracondo muove contese, E l'uomo collerico [commette] molti misfatti.

23 Mannsens ovmod fører til fall, men den audmjuke vinn seg æra.

L'alterezza dell'uomo l'abbassa; Ma chi è umile di spirito otterrà gloria.

24 Den som helar med tjuven, hatar sitt liv, han høyrer dei tek han i eid, men gjev ingi vitring.

Chi partisce col ladro odia l'anima sua; Egli udirà l'esecrazione, e non però manifesterà [il fatto].

25 Manne-rædsla legg snaror, men den som lit på Herren, vert berga.

Lo spavento dell'uomo [gli] mette un laccio; Ma chi si confida nel Signore sarà levato ad alto in salvo.

26 Mange vil te seg fram for ein styrar, men frå Herren fær kvar mann sin rett.

Molti cercano la faccia di colui che signoreggia; Ma dal Signore [procede] il giudicio di ciascuno.

27 Ein styggedom for rettferdige er ein urettferdig mann, og ein styggedom for den gudlause er den som fer ærleg fram.

L'uomo iniquo [è] l'abbominio de' giusti; E l'uomo che cammina dirittamente [è] l'abbominio dell'empio.