Markus 6
1 So for han burt derifrå og kom til fødesheimen sin, og læresveinarne var med honom.
And he went out thence and came to his own country, and his disciples follow him.
2 Då kviledagen kom, tok han til å læra folket i synagoga, og dei mange som høyrde på honom, var reint upp i under og sagde: «Kvar hev han dette frå? Kva er det for visdom han hev fenge? Og slike underverk som han gjer!
And when sabbath was come he began to teach in the synagogue, and many hearing were amazed, saying, Whence [has] this [man] these things? and what [is] the wisdom that is given to him, and such works of power are done by his hands?
3 Er’kje dette timbremannen, son åt Maria og bror åt Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bur’kje systerne hans her i grendi?» Og dei stygdest ved honom.
Is not this the carpenter, the son of Mary, and brother of James, and Joses, and Judas, and Simon? and are not his sisters here with us? And they were offended in him.
4 Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og hjå sitt eige folk og i sin eigen heim!»
But Jesus said to them, A prophet is not despised save in his own country, and among [his] kinsmen, and in his own house.
5 Han kunde ikkje gjera noko under der, so nær som at han lagde henderne på nokre få helselause og lækte deim.
And he could not do any work of power there, save that laying his hands on a few infirm persons he healed [them].
6 Og han undra seg yver vantrui deira. Sidan gjekk han frå grend til grend og lærde folket.
And he wondered because of their unbelief. And he went round the villages in a circuit, teaching.
7 Og han kalla dei tolv til seg, og tok til å senda deim ut, tvo og tvo, og gav dei magt yver dei ureine ånderne.
And he calls the twelve to [him]; and he began to send them out two [and] two, and gave to them power over the unclean spirits;
8 Han sagde til deim at dei skulde’kje hava anna med seg på ferdi enn ein stav, ikkje brød, ikkje skreppa, ikkje kopar i beltet;
and he commanded them that they should take nothing for the way, save a staff only; no scrip, no bread, no money in their belt;
9 sandalar kunde dei ganga med, men dei måtte’kje hava på seg meir enn ei trøya.
but be shod with sandals, and put not on two body-coats.
10 «Kvar gong de kjem inn i eit hus, » sagde han, «so ver der til de fer burt frå den bygdi.
And he said to them, Wheresoever ye shall enter into a house, there remain till ye shall go thence.
11 Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på dykk, so gakk dykkar veg og rist moldi av føterne dykkar! det skal vera eit vitnemål mot deim.»
And whatsoever place shall not receive you nor hear you, departing thence, shake off the dust which is under your feet for a testimony to them.
12 So tok dei i vegen og tala for folket og mana deim til å venda um.
And they went forth and preached that they should repent;
13 Og dei dreiv ut mange djevlar, og salva mange helselause med olje og lækte deim.
and they cast out many demons, and anointed with oil many infirm, and healed them.
14 Kong Herodes fekk og høyra um dette; for Jesus hadde vorte namnspurd, og folk sagde: «Det er Johannes, døyparen! Han hev stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom; »
And Herod the king heard [of him] (for his name had become public), and said, John the baptist is risen from among [the] dead, and on this account works of power are wrought by him.
15 andre sagde: «Det er Elia; » endå andre: «Det er ein profet, som ein av dei gamle profetarne.»
And others said, It is Elias; and others said, It is a prophet, as one of the prophets.
16 Men då Herodes høyrde det, sagde han: «Det er Johannes, han som eg let deim hogga hovudet av; no hev han stade upp att!»
But Herod when he heard [it] said, John whom I beheaded, he it is; he is risen [from among the dead].
17 For Herodes hadde sjølv sendt ut folk til å gripa Johannes og lagt honom i band og lekkjor, og det valda Herodias, kona åt Filip, bror hans. For henne hadde Herodes gift seg med;
For the same Herod had sent and seized John, and had bound him in prison on account of Herodias, the wife of Philip his brother, because he had married her.
18 men Johannes sagde til honom: «Du må ikkje hava brorkona di!»
For John said to Herod, It is not lawful for thee to have the wife of thy brother.
19 Difor bar Herodias hat til honom, og vilde at han skulde drepast, men fekk det’kje fram.
But Herodias kept it [in her mind] against him, and wished to kill him, and could not:
20 For Herodes hadde age for Johannes, av di han visste han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt handi yver honom; når han høyrde honom, kom han i tvil um mangt og mykje, og han høyrde honom gjerne.
for Herod feared John knowing that he was a just and holy man, and kept him safe; and having heard him, did many things, and heard him gladly.
21 Men so kom det ei lagleg tid: det var då Herodes på årmålsdagen sin gjorde eit gjestebod for stormennerne sine og herhovdingarne og dei gjævaste i Galilæa.
And a holiday being come, when Herod, on his birthday, made a supper to his grandees, and to the chiliarchs, and the chief [men] of Galilee;
22 Då kom dotter åt Herodias inn og dansa. Herodes og gjesterne hans tykte gildt i dansen hennar, og kongen sagde til henne: «Bed meg um kva du vil, so skal eg gjeva deg det!»
and the daughter of the same Herodias having come in, and danced, pleased Herod and those that were with [him] at table; and the king said to the damsel, Ask of me whatsoever thou wilt and I will give it thee.
23 Og han svor at ho skulde få det ho bad um - um det so var halve riket hans.
And he swore to her, Whatsoever thou shalt ask me I will give thee, to half of my kingdom.
24 So gjekk ho ut og spurde mor si: «Kva skal eg beda um?» «Hovudet åt Johannes døyparen!» svara mori.
And she went out, and said to her mother, What should I ask? And she said, The head of John the baptist.
25 Då skunda ho seg straks inn til kongen og bar fram ynskjet sitt. «Eg vil at du no med det same skal gjeva meg hovudet åt Johannes døyparen på eit fat, » sagde ho.
And immediately going in with haste to the king, she asked saying, I desire that thou give me directly upon a dish the head of John the baptist.
26 Kongen vart reint ille ved; men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld vilde han ikkje svara nei.
And the king, [while] made very sorry, on account of the oaths and those lying at table with [him] would not break his word with her.
27 Han sende straks ein av livvakti av stad og bad honom henta hovudet åt Johannes.
And immediately the king, having sent one of the guard, ordered his head to be brought. And he went out and beheaded him in the prison,
28 Mannen gjekk til fengslet og hogg hovudet av Johannes, kom med det på eit fat og gav det til gjenta, og ho gav det til mor si.
and brought his head upon a dish, and gave it to the damsel, and the damsel gave it to her mother.
29 Då læresveinarne åt Johannes fekk høyra det, kom dei og tok liket hans og lagde det i ei grav.
And his disciples having heard [it], came and took up his body, and laid it in a tomb.
30 Apostlarne samla seg atter hjå Jesus, og sagde frå um alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket.
And the apostles are gathered together to Jesus. And they related to him all things, [both] what they had done and what they had taught.
31 Då sagde han til deim: «Kom no de åleine med meg til ein øydestad og kvil dykk litt!» For det var mange som kom og gjekk, og dei fekk ikkje ein gong matro.
And he said to them, Come ye yourselves apart into a desert place and rest a little. For those coming and those going were many, and they had not leisure even to eat.
32 So for dei åleine i båten til ein øydestad.
And they went away apart into a desert place by ship.
33 Men folk såg deim fara burt, og mange kjende deim att, og sprang landveges dit frå alle byarne og kom fyre deim,
And many saw them going, and recognised them, and ran together there on foot, out of all the cities, and got [there] before them.
34 og då Jesus steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop. Han tykte hjarteleg synd i deim; for dei var som ein saueflokk utan hyrding; og han tok til å læra deim mykje.
And on leaving [the ship] [Jesus] saw a great crowd, and he was moved with compassion for them, because they were as sheep not having a shepherd. And he began to teach them many things.
35 Då dagen tok til å lida, kom læresveinarne til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid.
And when it was already late in the day, his disciples coming to him say, The place is desert, and it is already late in the day;
36 Send deim frå deg, so dei kann ganga burt i gardarne og grenderne her kringum og kjøpa seg mat!»
send them away that they may go into the country and villages around, and buy themselves bread, for they have not anything they can eat.
37 «Gjev de dei mat!» svara han. «Skal me ganga av og kjøpa brød for eit halvt hundrad dalar, og gjeva deim?» sagde dei då.
And he answering said to them, Give ye them to eat. And they say to him, Shall we go and buy two hundred denarii worth of bread and give them to eat?
38 «Kor mykje brød hev de?» spurde han; «gakk og sjå etter!» Då dei so hadde fenge greida på det, sagde dei: «Fem leivar og tvo fiskar.»
And he says to them, How many loaves have ye? Go [and] see. And when they knew they say, Five, and two fishes.
39 Då sagde han at dei skulde lata alle setja seg i det grøne graset, bordlag og bordlag.
And he ordered them to make them all sit down by companies on the green grass.
40 So let dei seg ned i flokkar, sume på hundrad og sume på femti.
And they sat down in ranks by hundreds and by fifties.
41 Og han tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne og såg upp imot himmelen og velsigna deim; so braut han brødet og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for deim, og dei tvo fiskarne skifte han og ut åt deim alle.
And having taken the five loaves and the two fishes, looking up to heaven, he blessed, and broke the loaves, and gave [them] to his disciples that they might set [them] before them. And the two fishes he divided among all.
42 Då alle hadde ete og var mette,
And they all ate and were satisfied.
43 samla dei upp tolv korger fulle med brødstykke og noko fisk.
And they took up of fragments the fillings of twelve hand-baskets, and of the fishes.
44 Og det var fem tusund mann som hadde fenge mat.
And those that ate of the loaves were five thousand men.
45 Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre yver sjøen, til Betsaida, medan han sjølv bad farvel med folket.
And immediately he compelled his disciples to go on board ship, and to go on before to the other side to Bethsaida, while he sends the crowd away.
46 Og då han hadde skilst med deim, gjekk han upp i fjellet og vilde beda.
And, having dismissed them, he departed into the mountain to pray.
47 Då det leid på kvelden, var båten midt utpå sjøen, og sjølv var han åleine på land.
And when evening was come, the ship was in the midst of the sea, and he alone upon the land.
48 Då såg han at det gjekk tungt for deim med roren; for dei hadde vinden imot seg. Og ikring den fjorde nattevakti kom han gangande burtimot deim på sjøen, og vilde ganga framum deim.
And seeing them labouring in rowing, for the wind was contrary to them, about the fourth watch of the night he comes to them walking on the sea, and would have passed them by.
49 Då dei såg at han gjekk på sjøen, tenkte dei at det var eit skrymt, og dei sette i et skrik;
But they, seeing him walking on the sea, thought that it was an apparition, and cried out.
50 for dei såg honom alle og vart fælne. Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg! Ver’kje rædde!»
For all saw him and were troubled. And immediately he spoke with them, and says to them, Be of good courage: it is I; be not afraid.
51 So steig han upp i båten til deim, og vinden stilna. Men dei var so forstøkte at dei var reint ifrå seg.
And he went up to them into the ship, and the wind fell. And they were exceedingly beyond measure astonished in themselves and wondered;
52 For dei hadde ikkje vitrast av det som var hendt med brødet; so seige og tungnæme var dei.
for they understood not through the loaves: for their heart was hardened.
53 Då dei hadde fare yver til hitt landet, kom dei til Gennesaret og lagde til der.
And having passed over, they came to the land of Gennesaret and made the shore.
54 Med det same han steig utor båten, kjende folk honom att,
And on their coming out of the ship, immediately recognising him,
55 og dei sprang rundt i heile grannelaget og tok til å bera dei sjuke kring i sengjerne sine dit som dei høyrde han var.
they ran through that whole country around, and began to carry about those that were ill on couches, where they heard that he was.
56 Og kvar han kom, til grender eller byar eller gardar, lagde dei sine sjuke på tunet, og bad um dei måtte få taka um so berre i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att.
And wherever he entered into villages, or cities, or the country, they laid the sick in the market-places, and besought him that they might touch if it were only the hem of his garment; and as many as touched him were healed.
