Lukas 6
1 Den næstfyrste kviledagen bar det so til at han gjekk gjenom ein åker, og læresveinarne hans reiv av aks og gnudde deim millom henderne og åt.
And it was don in the secounde firste sabat, whanne he passid bi cornes, hise disciplis pluckiden eeris of corn; and thei frotynge with her hondis, eeten.
2 Då sagde nokre av farisæarane: «Kvi gjer de slikt som ingen hev lov til å gjera på kviledagen?»
And summe of the Farisees seiden to hem, What doon ye that, that is not leeueful in the sabotis?
3 Men Jesus tok til ords og sagde til deim: «Hev de då’kje lese kva David gjorde då han og mennerne hans var svoltne?
And Jhesus answeride, and seide to hem, Han ye not redde, what Dauith dide, whanne he hungride, and thei that weren with hym;
4 korleis han gjekk inn i Guds hus og tok skodebrødi og åt, og gav mennerne sine! Og dei brødi hev ingen lov til å eta utan berre prestarne.»
hou he entride in to the hous of God, and took looues of proposicioun, and eet, and yaf to hem that weren with hem; whiche looues it was not leeueful to eete, but oonli to prestis.
5 So sagde han til deim: «Menneskjesonen råder yver kviledagen og.»
And he seide to hem, For mannus sone is lord, yhe, of the sabat.
6 Ein annan kviledag bar det so til at han gjekk inn i synagoga og lærde. Der var det ein mann som den høgre handi hans var nomi,
And it was don in another sabat, that he entride in to a synagoge, and tauyte. And a man was there, and his riyt hoond was drie.
7 og dei skriftlærde og farisæarane gjætte på honom, um han vilde lækja på kviledagen, so dei kunde finna noko å klaga honom for.
And the scribis and Farisees aspieden hym, if he wolde heele hym in the sabat, that thei schulden fynde cause, whereof thei schulden accuse hym.
8 Men han kjende tankarne deira, og sagde til mannen som hadde den nomne handi: «Reis deg upp, og kom fram!» Då reiste han seg upp og gjekk fram,
And he wiste the thouytis of hem, and he seide to the man that hadde a drie hoond, Rise vp, and stonde in to the myddil. And he roos, and stood.
9 og Jesus sagde til deim: «Eg spør dykk: Er det rett å gjera godt på kviledagen eller å gjera vondt, berga liv eller øyda liv?»
And Jhesus seide to hem, Y axe you, if it is leueful to do wel in the sabat, or yuel? to make a soule saaf, or to leese?
10 So såg han rundt ikring på deim alle og sagde til mannen: «Rett fram handi di!» Han so gjorde, og handi hans vart god att.
And whanne he hadde biholde alle men aboute, he seide to the man, Hold forth thin hoond. And he held forth, and his hond was restorid to helthe.
11 Men dei vart so vonde at dei var reint frå vitet, og tala med kvarandre um kva dei skulde gjera med Jesus.
And thei weren fulfillid with vnwisdom, and spaken togidir, what thei schulden do of Jhesu.
12 I dei dagarne hende det, at han gjekk upp i fjellet og vilde beda, og han var der heile natti i bøn til Gud.
And it was don in tho daies, he wente out in to an hil to preye; and he was al nyyt dwellynge in the preier of God.
13 Då det vart dag, kalla han til seg læresveinarne sine og valde ut tolv; deim kalla han apostlar.
And whanne the day was come, he clepide hise disciplis, and chees twelue of hem, whiche he clepide also apostlis;
14 Det var Simon - honom kalla han og Peter - og Andreas, bror hans, og Jakob, og Johannes, og Filip, og Bartolomæus,
Symount, whom he clepide Petir, and Andrew, his brothir, James and Joon,
15 og Mattæus, og Tomas, og Jakob, son åt Alfæus, og Simon, som dei kalla Zelotes,
Filip and Bartholomew, Matheu and Thomas, James Alphei, and Symount, that is clepid Zelotes,
16 og Judas, son åt Jakob, og Judas Iskariot, han som vart svikar.
Judas of James, and Judas Scarioth, that was traytoure.
17 So gjekk han nedyver i lag med deim, og vart standande på ei sletta. Der var ein heil flokk av læresveinarne hans, og ei stor mengd med folk frå heile Jødeland og Jerusalem og frå sjøbygderne ved Tyrus og Sidon,
And Jhesus cam doun fro the hil with hem, and stood in a feeldi place; and the cumpeny of hise disciplis, and a greet multitude of puple, of al Judee, and Jerusalem, and of the see coostis, and of Tyre and Sidon,
18 som var komne for å høyra på honom og lækjast for sjukdomarne sine. Då vart dei gode att dei som var plåga av ureine ånder;
that camen to here hym, and to be heelid of her siknessis; and thei that weren trauelid of vncleene spiritis, weren heelid.
19 og alt folket freista å koma nær honom, for det gjekk ei kraft ut ifrå honom og lækte alle.
And al puple souyte to touche hym, for vertu wente out of hym, and heelide alle.
20 Då lyfte han upp augo og såg på læresveinarne sine og sagde: «Sæle de som fatige er! Guds rike er dykkar!
And whanne hise iyen weren cast vp in to hise disciplis, he seide, Blessid be ye, `pore men, for the kyngdom of God is youre.
21 Sæle de som no svelt! De skal mettast! Sæle de som no græt! De skal koma til å læ!
Blessid be ye, that now hungren, for ye schulen be fulfillid. Blessid be ye, that now wepen, for ye schulen leiye.
22 Sæle er de når folk hatar dykk, og når dei stengjer dykk ute og spottar dykk, og bannlyser namnet dykkar som noko vondt for Menneskjesonen skuld.
Ye schulen be blessid, whanne men schulen hate you, and departe you awei, and putte schenschip to you, and cast out youre name as yuel, for mannus sone.
23 Den dagen må de gleda dykk, ja, de må hoppa av gleda; stor er løni som ventar dykk i himmelen; for på same vis for federne deira åt mot profetarne.
Joye ye in that dai, and be ye glad; for lo! youre meede is myche in heuene; for aftir these thingis the fadris of hem diden to prophetis.
24 Men ve yver dykk, de som rike er! De hev alt fenge hugnaden dykkar!
Netheles wo to you, riche men, that han youre coumfort.
25 Ve yver dykk, de som no er mette! De skal koma til å svelta! Ve yver dykk som no lær! De skal syrgja og gråta!
Wo to you that ben fulfillid, for ye schulen hungre. Wo to you that now leiyen, for ye schulen morne, and wepe.
26 Ve, når alle folk talar vel um dykk! For på same vis for federne deira åt med dei falske profetarne.
Wo to you, whanne alle men schulen blesse you; aftir these thingis the fadris of hem diden to profetis.
27 Men åt dykk segjer eg, de som høyrer: «Elska fiendarne dykkar! Gjer vel mot deim som hatar dykk!
But Y seie to you that heren, loue ye youre enemyes, do ye wel to hem that hatiden you;
28 Velsigna deim som bannar dykk! Bed for deim som talar ille um dykk!
blesse ye men that cursen you, preye ye for men that defamen you.
29 Slær nokon deg på den eine kinni, so bjod den andre og fram! Tek nokon kjolen din frå deg, so neitta honom ikkje trøya heller!
And to him that smytith thee on o cheeke, schewe also the tothir; and fro hym that takith awei fro thee a cloth, nyle thou forbede the coote.
30 Gjev kvar som bed deg, og tek nokon det som ditt er, so krev det ikkje att!
And yyue to eche that axith thee, and if a man takith awei tho thingis that ben thine, axe thou not ayen.
31 Gjer mot anna folk som de vil at dei skal gjera mot dykk!
And as ye wolen that men do to you, do ye also to hem in lijk maner.
32 Um de elskar deim som elskar dykk, kva er det å takka dykk for? syndarane elskar då og deim som deim elskar.
And if ye louen hem that louen you, what thanke is to you? for synful men louen men that louen hem.
33 Og um de gjer vel mot deim som gjer vel mot dykk, kva er det å takka dykk for? so gjer syndarane og.
And if ye don wel to hem that don wel to you, what grace is to you? synful men don this thing.
34 Og um de låner til deim som de ventar å få att av, kva er det å takka dykk for? syndarane låner og til syndarar på den måten at dei skal få like mykje att.
And if ye leenen to hem of whiche ye hopen to take ayen, what thanke is to you? for synful men leenen to synful men, to take ayen as myche.
35 Nei, elska fiendarne dykkar, gjer vel og lån burt, og venta ikkje å få noko att! Då skal løni de fær vera stor, og de skal vera borni åt den Høgste; for han er god mot dei utakksame og vonde.
Netheles loue ye youre enemyes, and do ye wel, and leene ye, hopinge no thing therof, and youre mede schal be myche, and ye schulen be the sones of the Heyest, for he is benygne on vnkynde men and yuele men.
36 Ver miskunnsame, som Far dykkar er!
Therfor be ye merciful, as youre fadir is merciful.
37 Døm ikkje, so skal de ikkje dømast! Fordøm ingen, so skal ingen fordøma dykk! Tilgjev, so skal de få tilgjeving!
Nyle ye deme, and ye schulen not be demed. Nyle ye condempne, and ye schulen not be condempned; foryyue ye, and it schal be foryouun to you.
38 Gjev, so skal dei gjeva dykk! Eit godt, stappa, sikka og yverfullt mål skal dei gjeva dykk i fanget. For det målet de mæler med, skal dei mæla att åt dykk med.»»
Yyue ye, and it schal be youun to you. Thei schulen yyue in to youre bosum a good mesure, and wel fillid, and schakun togidir, and ouerflowynge; for bi the same mesure, bi whiche ye meeten, it schal be metun `ayen to you.
39 Han sagde deim og ei likning: «Kann ein blind leida ein blind? kjem dei’kje båe til å falla i grefti?
And he seide to hem a liknesse, Whether the blynde may leede the blynde? ne fallen thei not bothe `in to the diche?
40 Læresveinen er ikkje yver meisteren; men er han heilt utlært, so vert han lik meisteren sin.
A disciple is not aboue the maistir; but eche schal be perfite, if he be as his maister.
41 Kvi ser du flisi i auga åt bror din, men bjelken i ditt eige auga vert du ikkje var?
And what seest thou in thi brotheris iye a moot, but thou biholdist not a beem, that is in thin owne iye?
42 Korleis kann du segja med bror din: «Bror, lat meg taka ut flisi som sit i auga ditt!» du som ikkje ser bjelken i ditt eige auga? Hyklar! Tak fyrst bjelken ut or ditt auga, då kann du sjå å taka flisi ut or auga åt bror din.
Or hou maist thou seie to thi brother, Brothir, suffre, Y schal caste out the moot of thin iye, and thou biholdist not a beem in thin owne iye? Ipocrite, first take out the beem of thin iye, and thanne thou schalt se to take the moot of thi brotheris iye.
43 For det finst ikkje noko godt tre som ber låk frukt, ikkje heller noko låkt tre som ber god frukt;
It is not a good tree, that makith yuel fruytis, nether an yuel tree, that makith good fruytis;
44 for treet kjenner me på den frukti det ber; ingen kann sanka fikor av tistlar eller plukka druvor av klunger.
for euery tre is knowun of his fruyt. And men gaderen not figus of thornes, nethir men gaderen a grape of a buysche of breris.
45 Ein god mann ber fram berre godt av det gode han gøymer i hjarta sitt, og ein vond mann ber fram berre vondt av det vonde han gøymer på. For frå munnen hans kjem det som hjarta er fullt av.
A good man of the good tresoure of his herte bryngith forth good thingis, and an yuel man of the yuel tresoure bryngith forth yuel thingis; for of the plente of the herte the mouth spekith.
46 Men kvi kallar de meg «Herre, Herre, » og gjer ikkje det som eg segjer?
And what clepen ye me, Lord, Lord, and doon not tho thingis that Y seie.
47 Eg skal syna dykk kven han er lik, den som kjem til meg og høyrer ordi mine, og gjer etter deim:
Eche that cometh to me, and herith my wordis, and doith hem, Y schal schewe to you, to whom he is lijk.
48 han er lik ein mann som vilde byggja seg eit hus, og som grov djupt i tufti og lagde grunnsteinarne på berget. Då det so kom ein flaum, og straumen braut imot huset, vann han ikkje å rikka det, av di det var godt bygt.
He is lijk to a man that bildith an hous, that diggide deepe, and sette the foundement on a stoon. And whanne greet flood was maad, the flood was hurtlid to that hous, and it miyte not moue it, for it was foundid on a sad stoon.
49 Men den som høyrer, og ikkje gjer etter det han høyrer, han er lik ein mann som bygde seg eit hus på berre marki, forutan grunnsteinar. Då so straumen braut imot huset, datt det i hop med ein gong, og det vart eit stort fall då det huset datt.»
But he that herith, and doith not, is lijk to a man bildynge his hous on erthe with outen foundement; in to which the flood was hurlid, and anoon it felle doun; and the fallyng doun of that hous was maad greet.
