Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And on one of those days as He was teaching the people in the temple and preaching the gospel, the chief priests and the scribes and elders came upon Him, saying,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
Tell us by what authority thou dost these things? or who it is that gave thee this authority?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And He answered and said unto them, I will also ask you one question, tell me,
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
Was the baptism of John from heaven or from men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned among themselves, saying, If we say, From heaven, He will say, Why then did ye not believe him?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
but if we say, Of men, the people will all stone us: for they are persuaded that John was a prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they answered, they did not know whence it was.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said unto them, Neither will I tell you by what authority I do these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
Then He began to speak unto the people this parable, A certain man planted a vineyard, and let it out to husbandmen and travelled abroad for a considerable time,
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
and at the fruit-season he sent a servant to the husbandmen that they should give him of the fruit of the vineyard; but the husbandmen beat him and sent him away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And he sent another servant; and they beat him also and abused him, and sent him away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And he sent a third; and they wounded him also and drove him out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
Then said the lord of the vineyard, What shall I do? I will send my beloved son: perhaps when they see Him they will reverence Him.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when the husbandmen saw Him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir, come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
So they cast him out of the vineyard and killed him. What therefore will the lord of the vineyard do unto them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy these husbandmen, and will give the vineyard to others. And when they heard this they said, God forbid.
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
And He looked upon them and said, What then is this, which is written, The stone which the builders refused, is become the head of the corner?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Whosoever falleth on that stone shall be bruised; but on whomsoever it falleth, it will crush him to pieces.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the chief priests and the scribes would have laid hands on Him at that very time, but were afraid of the people: for they perceived that He had spoken this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And they watched Him and sent out spies, pretending to be righteous men, to lay hold of his words, that they might deliver Him up to the power and authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they asked Him, saying, Master, we know that thou speakest and teachest rightly, and acceptest not the person of any, but teachest the way of God in truth:
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
is it lawful for us to give tribute to Cesar, or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But He perceived their craftiness, and said unto them, Why do ye tempt me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Shew me a penny: whose image and inscription hath it? and they answered, Cesar's.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
Then said He unto them, Render therefore unto Cesar the things that are Cesar's, and to God the things that are God's.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they could not take hold of his word before the people: and they marvelled at his answer and said no more.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
And some of the Sadducees (who deny a resurrection) came to Him and asked Him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
saying, Moses enjoined us, if any man's brother die, having a wife, and he die childless, that his brother should take his wife, and raise up seed to his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Now there were seven brethren: and the first took a wife, and died childless; and the second took the wife, and he died childless;
30 So gifte den andre seg med henne,
and the third took her;
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
and in like manner all the seven.
32 Til slutt døydde kona og.
And they died and left no children. Last of all the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
Therefore at the resurrection whose wife is she? for all the seven had her to wife.
And Jesus answering said unto them, The children of this world marry and are given in marriage. (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
But they who are counted worthy to obtain that world, and the resurrection from the dead, neither marry, nor are given in marriage: (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
for they can die no more, being like the angels: and they are the children of God as being the children of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
Now that the dead are raised, even Moses shewed at the bush; for he calleth the Lord, the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
And He is not the God of the dead, but of the living; for to Him they are all living.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
And some of the scribes replied, Master, thou hast indeed said right.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And they dared not any more to ask Him any such question.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
And He said unto them, How do they say, that Christ is the son of David?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
when David himself saith in the book of Psalms, "The Lord said unto my Lord,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
Sit thou on my right hand, till I make thine enemies thy footstool."
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David therefore calleth Him Lord, and how is He then his son?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
And He said to his disciples, in the audience of all the people,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the scribes, who affect to walk in long robes, and love salutations in public places, and the chief seats in the Synagogues, and uppermost places at feasts;
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour widows houses, and for a shew of religion make long prayers: these shall receive a heavier sentence.
