Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
On one of those days, as he was teaching the people in the temple and preaching the Good News, the priests and scribes came to him with the elders.
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
They asked him, “Tell us: by what authority do you do these things? Or who is giving you this authority?”
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
He answered them, “I also will ask you one question. Tell me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
the baptism of John, was it from heaven, or from men?”
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
They reasoned with themselves, saying, “If we say, ‘From heaven,’ he will say, ‘Why didn’t you believe him?’
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we say, ‘From men,’ all the people will stone us, for they are persuaded that John was a prophet.”
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
They answered that they didn’t know where it was from.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
Jesus said to them, “Neither will I tell you by what authority I do these things.”
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
He began to tell the people this parable: “A man planted a vineyard and rented it out to some farmers, and went into another country for a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
At the proper season, he sent a servant to the farmers to collect his share of the fruit of the vineyard. But the farmers beat him and sent him away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
He sent yet another servant, and they also beat him and treated him shamefully, and sent him away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
He sent yet a third, and they also wounded him and threw him out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
The lord of the vineyard said, ‘What shall I do? I will send my beloved son. It may be that seeing him, they will respect him.’
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
“But when the farmers saw him, they reasoned among themselves, saying, ‘This is the heir. Come, let’s kill him, that the inheritance may be ours.’
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
Then they threw him out of the vineyard and killed him. What therefore will the lord of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy these farmers, and will give the vineyard to others.” When they heard that, they said, “May that never be!”
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But he looked at them and said, “Then what is this that is written, ‘The stone which the builders rejected was made the chief cornerstone’?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Everyone who falls on that stone will be broken to pieces, but it will crush whomever it falls on to dust.”
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
The chief priests and the scribes sought to lay hands on him that very hour, but they feared the people—for they knew he had spoken this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
They watched him and sent out spies, who pretended to be righteous, that they might trap him in something he said, so as to deliver him up to the power and authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
They asked him, “Teacher, we know that you say and teach what is right, and aren’t partial to anyone, but truly teach the way of God.
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful for us to pay taxes to Caesar, or not?”
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But he perceived their craftiness, and said to them, “Why do you test me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Show me a denarius. Whose image and inscription are on it?” They answered, “Caesar’s.”
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
He said to them, “Then give to Caesar the things that are Caesar’s, and to God the things that are God’s.”
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
They weren’t able to trap him in his words before the people. They marveled at his answer and were silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Some of the Sadducees came to him, those who deny that there is a resurrection.
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
They asked him, “Teacher, Moses wrote to us that if a man’s brother dies having a wife, and he is childless, his brother should take the wife and raise up children for his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
There were therefore seven brothers. The first took a wife, and died childless.
30 So gifte den andre seg med henne,
The second took her as wife, and he died childless.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
The third took her, and likewise the seven all left no children, and died.
32 Til slutt døydde kona og.
Afterward the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
Therefore in the resurrection whose wife of them will she be? For the seven had her as a wife.”
Jesus said to them, “The children of this age marry and are given in marriage. (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
But those who are considered worthy to attain to that age and the resurrection from the dead neither marry nor are given in marriage. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
For they can’t die any more, for they are like the angels and are children of God, being children of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
But that the dead are raised, even Moses showed at the bush, when he called the Lord ‘The God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
Now he is not the God of the dead, but of the living, for all are alive to him.”
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Some of the scribes answered, “Teacher, you speak well.”
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
They didn’t dare to ask him any more questions.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
He said to them, “Why do they say that the Christ is David’s son?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
David himself says in the book of Psalms, ‘The Lord said to my Lord, “Sit at my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I make your enemies the footstool of your feet.”’
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
“David therefore calls him Lord, so how is he his son?”
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
In the hearing of all the people, he said to his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
“Beware of those scribes who like to walk in long robes, and love greetings in the marketplaces, the best seats in the synagogues, and the best places at feasts;
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour widows’ houses, and for a pretense make long prayers. These will receive greater condemnation.”
