Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to pass, [that] on one of those days, as he was teaching the people in the temple, and preaching the gospel, the chief priests and the scribes came upon [him], with the elders,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
And spoke to him, saying, Tell us, By what authority doest thou these things? or who is he that gave thee this authority?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And he answered and said to them, I will also ask you one thing; and answer me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The baptism of John, was it from heaven, or from men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned with themselves, saying, If we shall say, From heaven; he will say, Why then believed ye him not?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we say, From men; all the people will stone us: for they are persuaded that John was a prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they answered, that they could not tell whence [it was].
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them, Neither do I tell you by what authority I do these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
Then he began to speak to the people this parable; A certain man planted a vineyard, and let it to husbandmen, and went into a far country for a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And at the season he sent a servant to the husbandmen, that they should give him of the fruit of the vineyard: but the husbandmen beat him, and sent [him] away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And again he sent another servant: and they beat him also, and treated [him] shamefully, and sent [him] away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And again he sent the third: and they wounded him also, and cast [him] out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
Then said the lord of the vineyard, What shall I do? I will send my beloved son: it may be when they see him they will reverence him.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when the husbandmen saw him, they reasoned among themselves, saying, This is the heir; come, let us kill him, that the inheritance may be ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
So they cast him out of the vineyard, and killed [him]. What therefore will the lord of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy these husbandmen, and will give the vineyard to others. And when they heard [it], they said, may that never be.
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
And he beheld them, and said, What is this then that is written, The stone which the builders rejected, the same is become the head of the corner?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Whoever shall fall upon that stone, shall be broken: but on whomsoever it shall fall, it will grind him to powder.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the chief priests and the scribes the same hour sought to lay hands on him; and they feared the people: for they perceived that he had spoken this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And they watched [him], and sent forth spies, who should feign themselves just men, that they might take hold of his words, that so they might deliver him to the power and authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they asked him, saying, Master, we know that thou sayest and teachest rightly, neither acceptest thou the person [of any], but teachest the way of God truly:
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful for us to give tribute to Cesar, or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But he perceived their craftiness, and said to them, Why tempt ye me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Show me a penny. Whose image and superscription hath it? They answered and said, Cesar's.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And he said to them, Render therefore to Cesar the things which are Cesar's, and to God the things which are God's.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they could not take hold of his words before the people: and they marveled at his answer, and held their peace.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Then came to [him] certain of the Sadducees (who deny that there is any resurrection) and they asked him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
Saying, Master, Moses wrote to us, If any man's brother should die, having a wife, and he should die without children, that his brother should take his wife, and raise up seed to his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
There were therefore seven brothers: and the first took a wife, and died without children.
30 So gifte den andre seg med henne,
And the second took her for a wife, and he died childless.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
And the third took her; and in like manner the seven also: And they left no children, and died.
32 Til slutt døydde kona og.
Last of all the woman died also.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
Therefore in the resurrection, whose wife of them is she? for seven had her to wife.
And Jesus answering, said to them, The children of this world marry, and are given in marriage: (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
But they who shall be accounted worthy to obtain that world, and the resurrection from the dead, neither marry, nor are given in marriage. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
Neither can they die any more: for they are equal to the angels; and are the children of God, being the children of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
Now that the dead are raised, even Moses showed at the bush, when he calleth the Lord the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
For he is not a God of the dead, but of the living: for all live to him.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Then certain of the scribes answering, said, Master, thou hast well said.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And after that, they durst not ask him any question at all.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
And he said to them, How say they that Christ is David's son?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
And David himself saith in the book of Psalms, The LORD said to my Lord, Sit thou on my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
Till I make thy enemies thy footstool.
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David therefore calleth him Lord, how is he then his son?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
Then in the audience of all the people, he said to his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the scribes, who desire to walk in long robes, and love greetings in the markets, and the highest seats in the synagogues, and the chief rooms at feasts;
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
Who devour widows' houses, and for a show make long prayers: the same shall receive greater damnation.
