Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to pass on one of the days (of those *k) when is teaching He the people in the temple and evangelising came up the (chief priests *NK+o) and the scribes with the elders
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and spoke saying to Him: do tell us by what authority these things You do or who is the [one] having given to You authority this?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
Answering now He said to them; Will ask you I myself also I myself also (one *k) thing, and do tell Me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The baptism of John from heaven was it or from men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned among themselves saying that If we shall say: From heaven, He will say; Because of why (therefore *K) not did you believe in him?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
If however we shall say; From men, the people (all *N+kO) will stone us; persuaded for they are John a prophet to be.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they answered not to know from where.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them; Neither I myself tell you by what authority these things I am doing.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
He began then to the people to speak parable this: A man (certain *NK) planted a vineyard and rented it to farmers and went abroad a time long.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And (in *k) [in the] season he sent to the farmers a servant that from the fruit of the vineyard (they will give *N+kO) to him; But the farmers sent away him having beaten [him] empty-handed.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And he proceeded another to send a servant; but him him having beaten and having dishonored they sent away empty-handed.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And he proceeded a third to send; They then also him having wounded they cast out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
Said then the master of the vineyard; What shall I do? I will send the son of mine the beloved; perhaps him (having seen *K) they will respect.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
Having seen now him the farmers were reasoning among (one another *N+kO) saying; This is the heir; (come *K) let us kill him so that ours may become the inheritance.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
And having cast forth him outside the vineyard they killed [him]. What therefore will do to them the master of the vineyard?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and he will destroy farmers these and will give the vineyard to others. Having heard [it] then they said; Never would it be!
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But having looked at them He said; What then is that written this: [The] stone which rejected those building, this has become into [the] head of [the] corner’?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Everyone falling on that [very] stone will be broken; on whomever but maybe it may fall, it will grind into powder him.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And sought the scribes and the chief priests to lay on Him hands in that hour and they feared the people; they perceived for that against them He was speaking parable this.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And having watched [Him] they sent spies feigning themselves righteous to be, that they may catch Him in talk, (in order *N+kO) to deliver Him to the rule and to the authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they questioned Him saying; Teacher, we know that rightly You speak and You teach and not You receive [any] person but on the basis of truth the way of God teach.
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful (for us *N+kO) to Caesar tribute to give or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
having perceived however of them the craftiness He said to them (why *KO) (me do you test; *K)
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
(do show *N+kO) Me a denarius; Of whom has it [the] image and inscription? (Those *N+KO) And they said; Caesar’s.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And He said (to *no) (them; *N+kO) Therefore do give back the [things] of Caesar to Caesar and the [things] of God to God.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And not they were able to catch Him in (His *NK+o) declaration before the people, and having marveled at the answer of Him they became silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Having approached then some of the Sadducees, the ones (denying *NK+o) a resurrection not being, they questioned Him
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
saying; Teacher, Moses wrote to us: if anyone’s brother shall die having a wife and he childless (shall be, *N+KO) that shall take the brother of him the wife and shall raise up seed to the brother of him.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Seven therefore brothers there were; and the first having taken a wife died childless,
30 So gifte den andre seg med henne,
and (took *K) the second (wife and this died childless *K)
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
and the third took her (likewise *o) likewise then also the seven not did leave children and died.
32 Til slutt døydde kona og.
Finally (now of all *K) also the woman died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
(The woman *no) therefore in the resurrection, of which of them does she become wife? For the seven had her as wife.
And (answering *k) said to them Jesus; The sons of the age this marry and (are given in marriage, *N+kO) (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
those however having been considered worthy of the age that [one] to obtain and of the resurrection from [the] dead neither marry nor (are given in marriage; *N+k+o) (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
(neither *N+kO) for to die any more are they able, like [the] angels for they are, and sons they are of God of the resurrection sons being.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
for however are raised the dead, even Moses showed at the bush when he names [the] Lord the God of Abraham and (the *k) God of Isaac and (the *k) God of Jacob.’
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
God now not He is of [the] dead but of [the] living; all for to Him live.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Answering now some of the scribes said; Teacher, well you have spoken.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
no longer no longer (then *N+kO) were they daring to ask Him no [thing].
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
He said then to them; How do they declare the Christ to be David's Son
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
(and *ko) Himself (for *no) David says in [the] book of Psalms: Said (the *ko) Lord to the Lord of me; do sit at [the] right hand of Me
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until when I may place the enemies of You [as] a footstool of the feet of You.
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David therefore Lord Him calls, and how of him son is He?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
When are listening now all the people He said to the disciples of Him;
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
do beware of the scribes who are desiring to walk in long robes and loving greetings in the marketplaces and first seats in the synagogues and first places in the banquets,
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour the houses of widows and as a pretext at great length pray; These will receive more excessive condemnation.
