Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to passe, that on one of those dayes, as he taught the people in the Temple, and preached the Gospel, the hie Priests and the Scribes came vpon him with the Elders,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
And spake vnto him, saying, Tell vs by what authoritie thou doest these things, or who is hee that hath giuen thee this authoritie?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And he answered, and sayde vnto them, I also will aske you one thing: tell me therefore:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The baptisme of Iohn, was it from heauen, or of men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned within themselues, saying, If we shall say, From heauen, he will say, Why then beleeued ye him not?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we shall say, Of men, all the people will stone vs: for they be perswaded that Iohn was a Prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
Therefore they answered, that they could not tell whence it was.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
Then Iesus sayd vnto them, Neither tell I you, by what authoritie I doe these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
Then began he to speake to ye people this parable, A certaine man planted a vineyarde, and let it forth to husbandmen: and went into a strange countrey, for a great time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And at the time conuenient he sent a seruant to the husbandmen, that they should giue him of the fruite of the vineyard: but the husbandmen did beate him, and sent him away emptie.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
Againe he sent yet another seruant: and they did beate him, and foule entreated him, and sent him away emptie.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
Moreouer he sent the third, and him they wounded, and cast out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
Then sayd the Lord of the vineyard, What shall I doe? I will send my beloued sonne: it may be that they will doe reuerence, when they see him.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when the husbandmen sawe him, they reasoned with themselues, saying, This is the heire: come, let vs kill him, that the inheritance may be ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
So they cast him out of the vineyarde, and killed him. What shall the Lord of the vineyarde therefore doe vnto them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy these husbandmen, and wil giue out his vineyard to others. But when they heard it, they sayd, God forbid.
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
And he beheld them, and said, What meaneth this then that is written, The stone that the builders refused, that is made the head of the corner?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Whosoeuer shall fall vpon that stone, shall be broken: and on whomsoeuer it shall fall, it will grinde him to pouder.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
Then the hie Priests, and the Scribes the same houre went about to lay hands on him: (but they feared the people) for they perceiued that he had spoken this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And they watched him, and sent forth spies, which should faine themselues iust men, to take him in his talke, and to deliuer him vnto the power and authoritie of the gouernour.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they asked him, saying, Master, we know that thou sayest, and teachest right, neither doest thou accept mans person, but teachest the way of God truely.
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawfull for vs to giue Cesar tribute or no?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But he perceiued their craftines, and sayd vnto them, Why tempt ye me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Shew me a penie. Whose image and superscription hath it? They answered, and sayd, Cesars.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
Then he sayd vnto them, Giue then vnto Cesar the things which are Cesars, and to God those which are Gods.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they could not reproue his saying before the people: but they marueiled at his answere, and helde their peace.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Then came to him certaine of the Sadduces (which denie that there is any resurrection) and they asked him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
Saying, Master, Moses wrote vnto vs, If any mans brother die hauing a wife, and hee die without children, that his brother should take his wife, and raise vp seede vnto his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Now there were seuen brethren, and the first tooke a wife, and he dyed without children.
30 So gifte den andre seg med henne,
And the second tooke the wife, and he dyed childelesse.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
Then the third tooke her: and so likewise the seuen dyed, and left no children.
32 Til slutt døydde kona og.
And last of all the woman dyed also.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
Therefore at the resurrection, whose wife of them shall she be? for seuen had her to wife.
Then Iesus answered, and sayd vnto them, The children of this world marry wiues, and are married. (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
But they which shalbe counted worthy to enioy that world, and the resurrection from the dead, neither marry wiues, neither are married. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
For they can die no more, forasmuch as they are equall vnto the Angels, and are the sonnes of God, since they are the children of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
And that the dead shall rise againe, euen Moses shewed it besides the bush, when he said, The Lord is the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Iacob.
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
For he is not the God of the dead, but of them which liue: for all liue vnto him.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Then certaine of the Scribes answered, and sayd, Master, thou hast well sayd.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And after that, durst they not aske him any thing at all.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
Then sayd he vnto them, Howe say they that Christ is Dauids sonne?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
And Dauid himselfe sayth in the booke of the Psalmes, The Lord sayd vnto my Lord, Sit at my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
Till I shall make thine enemies thy footestoole.
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
Seeing Dauid called him Lord, howe is he then his sonne?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
Then in the audience of all the people he sayd vnto his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the Scribes, which willingly go in long robes, and loue salutations in the markets, and the highest seates in the assemblies, and the chiefe roomes at feastes:
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
Which deuoure widowes houses, and in shewe make long prayers: These shall receiue greater damnation.
