Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it happened that, on one of the days when he was teaching the people in the temple and preaching the Gospel, the leaders of the priests, and the scribes, gathered together with the elders,
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and they spoke to him, saying: “Tell us, by what authority do you do these things? Or, who is it that has given you this authority?”
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And in response, Jesus said to them: “I will also question you about one word. Respond to me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The baptism of John, was it from heaven, or of men?”
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
So they discussed it among themselves, saying: “If we say, ‘From heaven,’ he will say, ‘Then why did you not believe him?’
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we say, ‘Of men,’ the whole people will stone us. For they are certain that John was a prophet.”
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And so they responded that they did not know where it was from.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them, “Neither will I tell you by what authority I do these things.”
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
Then he began to tell the people this parable: “A man planted a vineyard, and he loaned it to settlers, and he was on a sojourn for a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And in due time, he sent a servant to the farmers, so that they would give to him from the fruit of the vineyard. And they beat him and drove him away, empty-handed.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And he continued to send another servant. But beating him and treating him with contempt, they likewise sent him away, empty-handed.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And he continued to send a third. And wounding him also, they drove him away.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
Then the lord of the vineyard said: ‘What shall I do? I will send my beloved son. Perhaps when they have seen him, they will respect him.’
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
And when the settlers had seen him, they discussed it among themselves, saying: ‘This one is the heir. Let us kill him, so that the inheritance will be ours.’
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
And forcing him outside of the vineyard, they killed him. What, then, will the lord of the vineyard do to them?”
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
“He will come and destroy those settlers, and he will give the vineyard to others.” And upon hearing this, they said to him, “Let it not be.”
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
Then, gazing at them, he said: “Then what does this mean, which is written: ‘The stone which the builders have rejected, the same has become the head of the corner?’
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Everyone who falls on that stone will be shattered. And anyone upon whom it falls will be crushed.”
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the leaders of the priests, and the scribes, were seeking to lay hands on him in that same hour, but they feared the people. For they realized that he had spoken this parable about them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And being attentive, they sent traitors, who would pretend that they were just, so that they might catch him in his words and then hand him over to the power and authority of the procurator.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they questioned him, saying: “Teacher, we know that you speak and teach correctly, and that you do not consider anyone’s status, but you teach the way of God in truth.
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful for us to pay the tribute to Caesar, or not?”
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But realizing their deceitfulness, he said to them: “Why do you test me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Show me a denarius. Whose image and inscription does it have?” In response, they said to him, “Caesar’s.”
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And so, he said to them: “Then repay the things that are Caesar’s, to Caesar, and the things that are God’s, to God.”
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they were not able to contradict his word before the people. And being amazed at his answer, they were silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Now some of the Sadducees, who deny that there is a resurrection, approached him. And they questioned him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
saying: “Teacher, Moses wrote for us: If any man’s brother will have died, having a wife, and if he does not have any children, then his brother should take her as his wife, and he should raise up offspring for his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
And so there were seven brothers. And the first took a wife, and he died without sons.
30 So gifte den andre seg med henne,
And the next one married her, and he also died without a son.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
And the third married her, and similarly all seven, and none of them left behind any offspring, and they each died.
32 Til slutt døydde kona og.
Last of all, the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection, then, whose wife will she be? For certainly all seven had her as a wife.”
And so, Jesus said to them: “The children of this age marry and are given in marriage. (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
Yet truly, those who shall be held worthy of that age, and of the resurrection from the dead, will neither be married, nor take wives. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
For they can no longer die. For they are equal to the Angels, and they are children of God, since they are children of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
For in truth, the dead do rise again, as Moses also showed beside the bush, when he called the Lord: ‘The God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
And so he is not the God of the dead, but of the living. For all are alive to him.”
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Then some of the scribes, in response, said to him, “Teacher, you have spoken well.”
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And they no longer dared to question him about anything.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
But he said to them: “How can they say that the Christ is the son of David?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
Even David himself says, in the book of Psalms: ‘The Lord said to my Lord, sit at my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I set your enemies as your footstool.’
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
Therefore, David calls him Lord. So how can he be his son?”
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
Now in the hearing of all the people, he said to his disciples:
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
“Be cautious of the scribes, who choose to walk in long robes, and who love greetings in the marketplace, and the first chairs in the synagogues, and the first places at table during feasts,
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour the houses of widows, feigning long prayers. These will receive the greater damnation.”
