Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to pass on one of those days, as he was teaching the people in the temple, and preaching the good news, the chief priests and the scholars with the elders stood near.
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
And they spoke, saying to him, Tell us, by what authority are thou doing these things? Or who is he who gave thee this authority?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And having answered, he said to them, I also will ask you one word, and ye tell me.
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
The immersion of John, was it from heaven or from men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reasoned with themselves, saying, If we should say, From heaven, he will say, Why did ye not believe him?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we say, From men, all the people will stone us, for they are convinced John is a prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they replied not to know from where.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them, Neither do I tell you by what authority I do these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
And he began to speak this parable to the people. A man planted a vineyard, and leased it to farmers, and went abroad for a considerable time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And at the season he sent a bondman to the farmers, so that they would give him from the fruit of the vineyard. But having beaten him, the farmers sent him away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And he proceeded to send another bondman. And they, having beaten and shamefully treated, sent him also away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And he proceeded to send a third. And they also having wounded this man, cast him out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
And the lord of the vineyard said, What shall I do? I will send my beloved son. Perhaps they will be made ashamed after seeing this man.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when the farmers saw him, they deliberated among themselves, saying, This is the heir. Come, let us kill him, so that the inheritance may become ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
And having cast him outside of the vineyard, they killed him. What therefore will the lord of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy these farmers, and will give the vineyard to others. And having heard it, they said, May it not happen!
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But having looked upon them, he said, What then is this that is written, The stone that those who build rejected, this became the head of the corner?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Every man who falls on that stone will be broken, but on whomever it may fall, it will grind him to dust.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the chief priests and the scholars sought to throw hands on him in the same hour. And they were afraid, for they knew that he spoke this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And having watched him, they sent forth insidious men pretending themselves to be righteous, so that they might take hold of his word, in order to deliver him up to the rule and to the authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
And they questioned him, saying, Teacher, we know that thou speak and teach rightly, and thou do not accept a personage, but teach the way of God in truth,
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it permitted for us to give tribute to Caesar or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But having perceived their craftiness, he said to them, Why do ye try me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Display to me a denarius. Whose image and inscription has it? And having answered, they said, Caesar's.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And he said to them, Then render the things of Caesar to Caesar, and the things of God to God.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they were unable to lay hold of his word before the people. And having marveled at his answer, they were silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
And some of the Sadducees having approached, those who say there is no resurrection, they questioned him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
saying, Teacher, Moses wrote to us, if any brother dies, having a wife, and this man dies childless, that his brother should take his wife, and raise up seed to his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
There were therefore seven brothers. And the first having taken a wife, died childless.
30 So gifte den andre seg med henne,
And the second took the woman, and this man died childless.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
And the third likewise took her, and likewise also the seven; they left behind no children, and died.
32 Til slutt døydde kona og.
And last of all the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection therefore whose wife of them does she become? For the seven had her as wife.
And having answered, Jesus said to them, The sons of this age marry, and are given in marriage, (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
but those who are considered worthy to attain to that age, and the resurrection from the dead, neither marry, nor are given in marriage. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
For neither can they die any more, for they are like the agents, and are sons of God, being sons of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
But that the dead are raised, even Moses showed at the Bush when he calls the Lord, the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
Now he is not God of the dead, but of the living, for all live to him.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
And some of the scholars having answered, they said, Teacher, thou said well.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
For they no longer dared to question him anything.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
And he said to them, How do they say the Christ is David's son?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
Even David himself says in the book of Psalms, The Lord said to my Lord, Sit thou at my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I will place thine enemies a footstool of thy feet.
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David therefore calls him Lord, and how is he his son?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
And while all the people were listening, he said to his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the scholars, who desire to walk around in long robes, and love greetings in the marketplaces, and chief seats in the synagogues, and places of honor at the feasts,
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
who devour widows' houses, and in pretence make long prayers. These will receive greater damnation.
