Lukas 18
1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
And He spake also a parable to them, to shew that men ought always to pray, and not to faint:
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
saying, There was a judge in a certain city, who neither feared God, nor regarded man.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
And there was a widow in that city, who came to him, saying, Do me justice of my adversary.
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
And he would not for a time: but afterwards he said within himself, Though I fear not God,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
nor regard man, yet because this widow gives me trouble, I will do her justice, least by continually coming she weary me out.
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
And the Lord said, hear what even the unjust judge saith:
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
and will not God do justice for his elect that cry to Him day and night, though He bear long with them.
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
I tell you, He will avenge them speedily. And yet when the Son of man cometh, shall He find faith in the land?
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
And He spake also this parable to some that trusted in themselves as being righteous, and despised others.
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
Two men went up to the temple to pray; the one a pharisee and the other a publican.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
The pharisee standing by himself prayed thus, O God, I thank thee that I am not as other men are, rapacious, unjust, adulterous, or even as this publican.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice a week, and I give tithes of all that I possess.
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
But the publican standing at a distance did not presume so much as to lift up his eyes to heaven, but smote upon his breast, saying, O God, be merciful to me a sinner.
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
I tell you, this man went down to his house justified rather than the other: for whoever exalteth himself shall be abased, but he that humbleth himself shall be exalted.
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
And they brought to Him infants also, that He might touch them: and his disciples seeing it rebuked them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
But Jesus called them to Him and said, Suffer little children to come unto me, and forbid them not: for of such is the kingdom of God.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Verily I tell you, Whosoever shall not receive the kingdom of God as a little child shall by no means enter into it.
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
And a certain ruler asked Him, saying, Good master, what shall I do to inherit eternal life? (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
And Jesus said unto him, Why callest thou me good? there is none good but one, that is God.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
Thou knowest the commandments, Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not bear false witness, Honour thy father and thy mother.
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
And he said, all these have I kept from my youth.
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
But when Jesus heard these things He said unto him, Thou yet wantest one thing, Sell all that thou hast, and distribute to the poor, and thou shalt have treasure in heaven: and come, follow me.
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
But when he heard this, he was very sorrowful; for he was very rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
And when Jesus saw that he was very sorrowful, He said, How difficultly shall they that have riches enter into the kingdom of God?
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
For it is easier for a camel to go through the eye of a needle, than for a rich man to enter into the kingdom of God.
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
And they that heard it said, Who then can be saved?
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
But He answered, Things impossible with men are possible with God.
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
Then said Peter, Behold, we have quitted all, and followed Thee.
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
And He said unto them, Verily I tell you, there is no one that hath left house, or parents, or brethren, or wife, or children, for the sake of the kingdom of God,
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
And He took the twelve with Him and said to them, Behold, we are going up to Jerusalem, and all things written by the prophets concerning the Son of man shall be accomplished.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
For He shall be delivered to the Gentiles, and insulted, and abused, and spit upon, and they will scourge Him, and put Him to death:
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
and the third day He shall rise again.
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
But they understood none of these things; and this matter was hid from them, so that they knew not the things which were spoken.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
And as he was near to Jericho, a certain blind man sat by the way-side begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
And hearing a multitude passing by, he asked what it meant.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
And they told him, Jesus of Nazareth is coming by.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
And he cried out, saying, Jesus, thou son of David, have compassion on me.
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
And they, that went before, rebuked him, that he might hold his peace, but he cried out the more, O Son of David, have pity on me.
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
So Jesus stopt, and ordered him to be brought to Him: and when he was come near,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
He asked him, saying, What wouldst thou that I should do for thee? And he said, Lord, that I may recover my sight.
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
And Jesus said unto him, Receive thy sight: thy faith hath saved thee.
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
And immediately he received his sight, and followed Him, glorifying God: and all the people, when they saw it, gave praise unto God.
