< Lukas 18 >

1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
He also spoke a parable to them that they must always pray and not give up,
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
saying, “There was a judge in a certain city who didn’t fear God and didn’t respect man.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
A widow was in that city, and she often came to him, saying, ‘Defend me from my adversary!’
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
He wouldn’t for a while; but afterward he said to himself, ‘Though I neither fear God nor respect man,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
yet because this widow bothers me, I will defend her, or else she will wear me out by her continual coming.’”
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
The Lord said, “Listen to what the unrighteous judge says.
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
Won’t God avenge his chosen ones who are crying out to him day and night, and yet he exercises patience with them?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
I tell you that he will avenge them quickly. Nevertheless, when the Son of Man comes, will he find faith on the earth?”
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
He also spoke this parable to certain people who were convinced of their own righteousness, and who despised all others:
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
“Two men went up into the temple to pray; one was a Pharisee, and the other was a tax collector.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
The Pharisee stood and prayed by himself like this: ‘God, I thank you that I am not like the rest of men: extortionists, unrighteous, adulterers, or even like this tax collector.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice a week. I give tithes of all that I get.’
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
But the tax collector, standing far away, wouldn’t even lift up his eyes to heaven, but beat his chest, saying, ‘God, be merciful to me, a sinner!’
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
I tell you, this man went down to his house justified rather than the other; for everyone who exalts himself will be humbled, but he who humbles himself will be exalted.”
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
They were also bringing their babies to him, that he might touch them. But when the disciples saw it, they rebuked them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
Yeshua summoned them, saying, “Allow the little children to come to me, and don’t hinder them, for God’s Kingdom belongs to such as these.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Most certainly, I tell you, whoever doesn’t receive God’s Kingdom like a little child, he will in no way enter into it.”
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
A certain ruler asked him, saying, “Good Rabbi, what shall I do to inherit eternal life?” (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
Yeshua asked him, “Why do you call me good? No one is good, except one: God.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
You know the commandments: ‘Don’t commit adultery,’ ‘Don’t murder,’ ‘Don’t steal,’ ‘Don’t give false testimony,’ ‘Honour your father and your mother.’”
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
He said, “I have observed all these things from my youth up.”
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
When Yeshua heard these things, he said to him, “You still lack one thing. Sell all that you have and distribute it to the poor. Then you will have treasure in heaven; then come, follow me.”
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
But when he heard these things, he became very sad, for he was very rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
Yeshua, seeing that he became very sad, said, “How hard it is for those who have riches to enter into God’s Kingdom!
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
For it is easier for a camel to enter in through a needle’s eye than for a rich man to enter into God’s Kingdom.”
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
Those who heard it said, “Then who can be saved?”
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
But he said, “The things which are impossible with men are possible with God.”
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
Peter said, “Look, we have left everything and followed you.”
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
He said to them, “Most certainly I tell you, there is no one who has left house, or wife, or brothers, or parents, or children, for God’s Kingdom’s sake,
30 utan han skal få det att mangdubbelt i denne tidi, og i den verdi som kjem eit ævelegt liv.» (aiōn g165, aiōnios g166)
who will not receive many times more in this time, and in the world to come, eternal life.” (aiōn g165, aiōnios g166)
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
He took the twelve aside and said to them, “Behold, we are going up to Jerusalem, and all the things that are written through the prophets concerning the Son of Man will be completed.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
For he will be delivered up to the Gentiles, will be mocked, treated shamefully, and spit on.
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
They will scourge and kill him. On the third day, he will rise again.”
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
They understood none of these things. This saying was hidden from them, and they didn’t understand the things that were said.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
As he came near Jericho, a certain blind man sat by the road, begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
Hearing a multitude going by, he asked what this meant.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
They told him that Yeshua of Nazareth was passing by.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
He cried out, “Yeshua, you son of David, have mercy on me!”
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
Those who led the way rebuked him, that he should be quiet; but he cried out all the more, “You son of David, have mercy on me!”
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
Standing still, Yeshua commanded him to be brought to him. When he had come near, he asked him,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
“What do you want me to do?” He said, “Lord, that I may see again.”
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
Yeshua said to him, “Receive your sight. Your faith has healed you.”
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
Immediately he received his sight and followed him, glorifying God. All the people, when they saw it, praised God.

< Lukas 18 >