Lukas 18
1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
Jesus told his disciples a parable to show them that they should always pray and never despair.
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
“There was,” he said, “in a certain town a judge, who had no fear of God nor regard for people.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
In the same town there was a widow who went to him again and again, and said ‘Grant me justice against my opponent.’
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
For a time the judge refused, but afterward he said to himself ‘Although I am without fear of God or regard for people,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
yet, as this widow is so troublesome, I will grant her justice, to stop her from plaguing me with her endless visits.’”
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
Then the Master added, “Listen to what this iniquitous judge says!
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
And God – won’t he see that his own people, who cry to him night and day, have justice done them – though he holds his hand?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
He will, I tell you, give them justice soon enough! Yet, when the Son of Man comes, will he find faith on earth?”
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
Another time, speaking to people who were satisfied that they were religious, and who regarded everyone else with scorn, Jesus told this parable –
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
“Two men went up into the Temple Courts to pray. One was a Pharisee and the other a tax-gatherer.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
The Pharisee stood forward and began praying to himself in this way – ‘God, I thank you that I am not like other men – thieves, rogues, adulterers – or even like this tax-gatherer.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice a week, and give a tenth of everything I get to God.’
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
Meanwhile the tax-gatherer stood at a distance, not venturing even to raise his eyes to heaven, but he kept striking his breast and saying ‘God, have mercy on me, a sinner.’
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
This man, I tell you, went home pardoned, rather than the other. For everyone who exalts himself will be humbled, while everyone who humbles himself will be exalted.”
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
Some of the people were bringing even their babies to Jesus, for him to touch them; but, when the disciples saw it, they began to find fault with those who had brought them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
Jesus, however, called the little children to him. “Let the little children come to me,” he said, “and do not hinder them, for it is to the childlike that the kingdom of God belongs.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
I tell you, unless a man receives the kingdom of God like a child, he will not enter it at all.”
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
And one of the leaders asked Jesus this question – “Good teacher, what must I do if I am to gain eternal life?” (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
“Why do you call me good?” answered Jesus. “No one is good but God.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
You know the commandments – Do not commit adultery, Do not kill, Do not steal, Do not say what is false about others, Honor your father and your mother.”
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
“I have observed all these,” he replied, “from childhood.”
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
Hearing this, Jesus said to him, “There is one thing still lacking in you; sell everything that you have, and distribute to the poor, and you will have wealth in heaven; then come and follow me.”
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
But the man became greatly distressed on hearing this, for he was extremely rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
Seeing this, Jesus said to his disciples, “How hard it is for the wealthy to enter the kingdom of God!
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
It is easier, indeed, for a camel to get through a needle’s eye than for a rich person to enter the kingdom of God!”
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
“Then who can be saved?” asked those who heard this.
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
But Jesus said, “What is impossible with people is possible with God.”
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
“But we,” said Peter, “we left what belonged to us and followed you.”
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
“I tell you,” he answered, “that there is no one who has left house, or wife, or brothers, or parents, or children, for the sake of the kingdom of God,
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
Gathering the Twelve around him, Jesus said to them, “Listen! We are going up to Jerusalem; and there everything that is written in the prophets will be done to the Son of Man.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
For he will be given up to the Gentiles, mocked, insulted and spat on;
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
they will scourge him, and then put him to death; and on the third day he will rise again.”
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
The apostles did not comprehend any of this. His meaning was unintelligible to them and they did not understand what he was saying.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
As Jesus was getting near Jericho, a blind man was sitting by the roadside, begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
Hearing a crowd going by, the man asked what was the matter;
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
and, when people told him that Jesus of Nazareth was passing,
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
he shouted out, “Jesus, Son of David, take pity on me!”
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
Those who were in front kept telling him to be quiet, but he continued to call out the louder, “Son of David, take pity on me!”
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
Then Jesus stopped and ordered the man to be brought to him. And, when he had come close up to him, Jesus asked him,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
“What do you want me to do for you?” “Master,” he said, “I want to recover my sight.”
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
And Jesus said, “Recover your sight, your faith has delivered you.”
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
Instantly he recovered his sight, and began to follow Jesus, praising God. And all the people, on seeing it, gave glory to God.
