Lukas 18
1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
And He spoke a parable to them that it behooves them to pray always, and not to faint;
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
saying, There was a certain judge in a certain city, fearing not God, and regarding not man.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
And there was a widow in that city; and she continued to come to him, saying, Avenge me of mine adversary.
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
And he was not willing for a time: but after these things he said in himself, Though I fear not God nor regard man,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
yet because this widow causes me trouble, I will avenge her, lest coming forever she may smite me in the face.
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
But the Lord said, I fear what the unjust judge says.
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
And shall not God avenge His elect, crying to Him day and night, and He is long-suffering over them?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
I say unto you, that He will avenge them speedily. Moreover the Son of man having come, will He then find faith upon the earth?
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
And He spoke this parable to certain ones having confidence in themselves that they are righteous, and despising the rest.
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
Two men went up into the temple to pray; the one a Pharisee, and the other a publican.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
The Pharisee standing was praying in these words, God, I thank thee because I am not like the rest of the men, extortioners, unjust, adulterous, or even as this publican:
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice per week; I give tithes of all things so many as I possess.
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
But the publican, standing a great way off, did not wish even to lift up his eyes to the heaven, but smote upon his breast, saying, God, be merciful to me the sinner.
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
I say unto you, He went down to his house justified rather than the other: because every one exalting himself shall be abased; and the one humbling himself shall be exalted.
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
And they were indeed bringing the infants to Him, that He should touch them: but the disciples seeing rebuked them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
And Jesus calling them to Him, said, Suffer the little children to come unto me, and forbid them not: for of such is the kingdom of God.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Truly I say unto you, whosoever may not receive the kingdom of God as a little child, can not enter into it.
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
And a certain ruler asked Him, saying, Good Teacher, having done what, shall I inherit eternal life? (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
And Jesus said to him, Why do you call me good? No one is good, except One, God.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
You know the commandments, thou must not commit adultery, thou must not murder, thou must not steal, thou must not bear false witness, honor thy father and mother.
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
And he said, All these things have I kept from my youth.
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
And Jesus hearing these things, said to him, Still one thing is lacking to thee: Sell all things whatsoever you have, and give to the poor, and you shall have treasure in heaven: and come, follow me.
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
And hearing these things, he went away very sorrowful; for he was exceedingly rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
Jesus seeing him said, How hardly will those having riches enter into the kingdom of God!
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
For it is easier for a camel to go through the eye of a needle, than for a rich man to go into the kingdom of God.
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
And those hearing said, And who is able to be saved?
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
And He said, Those things which are impossible with men are possible with God.
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
And Peter said, Behold, we have left all things, and followed thee.
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
And He said to them, Truly I say unto you, that there is no one who has left house, or parents, or brothers, or wife, or children, for the sake of the kingdom of God,
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
And taking the twelve aside, He said to them, Behold, we go up to Jerusalem, and all things which have been written by the prophets shall be perfected to the Son of man.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
For He will be delivered to the Gentiles; and be mocked, and insulted, and spat upon:
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
and having scourged Him, they will kill Him; and He will arise the third day.
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
And they understood none of these things; and this word was hidden from them, and they did not know the things spoken.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
And it came to pass, while He was drawing nigh to Jericho, a certain blind man was sitting by the wayside begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
And hearing the multitude passing by, he inquired what it might be.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
And they told him that Jesus the Nazarene is going along.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
And he cried out saying, Jesus, thou son of David, have mercy on me.
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
And the passersby continued to rebuke him, that he should keep silent: but he continued to cry out much more, O thou son of David, have mercy on me.
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
And Jesus standing, commanded him to be led to Him; and he drawing nigh, He asked him,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
What do you wish that I shall do to you? And he said, Lord, that I may look up.
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
And Jesus said to him, Look up: thy faith hath saved thee.
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
And immediately he looked up, and followed Him, glorifying God: and all the people, seeing, gave praise to God.
