Lukas 18
1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
Now he also told them a parable, that we should continually pray and not cease,
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
saying: “There was a certain judge in a certain city, who did not fear God and did not respect man.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
But there was a certain widow in that city, and she went to him, saying, ‘Vindicate me from my adversary.’
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
And he refused to do so for a long time. But afterwards, he said within himself: ‘Even though I do not fear God, nor respect man,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
yet because this widow is pestering me, I will vindicate her, lest by returning, she may, in the end, wear me out.’”
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
Then the Lord said: “Listen to what the unjust judge said.
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
So then, will not God grant the vindication of his elect, who cry out to him day and night? Or will he continue to endure them?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
I tell you that he will quickly bring vindication to them. Yet truly, when the Son of man returns, do you think that he will find faith on earth?”
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
Now about certain persons who consider themselves to be just, while disdaining others, he told also this parable:
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
“Two men ascended to the temple, in order to pray. One was a Pharisee, and the other was a tax collector.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
Standing, the Pharisee prayed within himself in this way: ‘O God, I give thanks to you that I am not like the rest of men: robbers, unjust, adulterers, even as this tax collector chooses to be.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
I fast twice between Sabbaths. I give tithes from all that I possess.’
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
And the tax collector, standing at a distance, was not willing to even lift up his eyes to heaven. But he struck his chest, saying: ‘O God, be merciful to me, a sinner.’
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
I say to you, this one descended to his house justified, but not the other. For everyone who exalts himself will be humbled; and whoever humbles himself will be exalted.”
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
And they were bringing little children to him, so that he might touch them. And when the disciples saw this, they rebuked them.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
But Jesus, calling them together, said: “Allow the children to come to me, and do not be an obstacle to them. For of such is the kingdom of God.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Amen, I say to you, whoever will not accept the kingdom of God like a child, will not enter into it.”
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
And a certain leader questioned him, saying: “Good teacher, what should I do to possess eternal life?” (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
Then Jesus said to him: “Why do you call me good? No one is good except God alone.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
You know the commandments: You shall not kill. You shall not commit adultery. You shall not steal. You shall not give false testimony. Honor your father and mother.”
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
And he said, “I have kept all these things from my youth.”
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
And when Jesus heard this, he said to him: “One thing is still lacking for you. Sell all the things that you have, and give to the poor. And then you will have treasure in heaven. And come, follow me.”
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
When he heard this, he became very sorrowful. For he was very rich.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
Then Jesus, seeing him brought to sorrow, said: “How difficult it is for those who have money to enter into the kingdom of God!
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
For it is easier for a camel to pass through the eye of a needle, than for a wealthy man to enter into the kingdom of God.”
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
And those who were listening to this said, “Then who is able to be saved?”
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
He said to them, “Things that are impossible with men are possible with God.”
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
And Peter said, “Behold, we have left everything, and we have followed you.”
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
And he said to them: “Amen, I say to you, there is no one who has left behind home, or parents, or brothers, or a wife, or children, for the sake of the kingdom of God,
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
Then Jesus took the twelve aside, and he said to them: “Behold, we are ascending to Jerusalem, and everything shall be completed which was written by the prophets about the Son of man.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
For he will be handed over to the Gentiles, and he will be mocked and scourged and spit upon.
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
And after they have scourged him, they will kill him. And on the third day, he will rise again.”
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
But they understood none of these things. For this word was concealed from them, and they did not understand the things that were said.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
Now it happened that, as he was approaching Jericho, a certain blind man was sitting beside the way, begging.
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
And when he heard the multitude passing by, he asked what this was.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
And they told him that Jesus of Nazareth was passing by.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
And he cried out, saying, “Jesus, Son of David, take pity on me!”
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
And those who were passing by rebuked him, so that he would be silent. Yet truly, he cried out all the more, “Son of David, take pity on me!”
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
Then Jesus, standing still, ordered him to be brought to him. And when he had drawn near, he questioned him,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
saying, “What do you want, that I might do for you?” So he said, “Lord, that I may see.”
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
And Jesus said to him: “Look around. Your faith has saved you.”
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
And immediately he saw. And he followed him, magnifying God. And all the people, when they saw this, gave praise to God.
