Lukas 16
1 Han sagde og til læresveinarne: «Det var ein gong ein rik mann som hadde ein hushaldar. Og folk kom til honom og klaga på hushaldaren, og sagde at han øydde burt midelen hans.
And he said also to his disciples, There was a certain rich man, who had a steward; and the same was accused to him that he had wasted his goods.
2 Då kalla han hushaldaren fyre seg og sagde til honom: «Kva er det no eg høyrer um deg? Gjer rekneskap for styringi di, for du kann ikkje standa fyre huset mitt lenger!»
And he called him, and said to him, How is it that I hear this of thee? give an account of thy stewardship; for thou mayest be no longer steward.
3 Hushaldaren tenkte med seg: «Kva skal eg gjera, sidan herren min segjer meg ut or tenesta? Eg orkar ikkje å grava, eg skjemmest ved å tigga.
Then the steward said within himself, What shall I do? for my lord taketh from me the stewardship: I cannot dig; I am ashamed to beg.
4 Jau, no veit eg kva eg vil gjera, so dei skal taka meg til seg når eg vert avsett!»
I am resolved what to do, that, when I am removed from the stewardship, they may receive me into their houses.
5 So kalla han skuldmennerne åt herren sin til seg, ein for ein, og sagde til den fyrste: «Kor mykje er du skuldig husbonden min?»
So he called every one of his lord’s debtors, and said to the first, How much owest thou to my lord?
6 «Hundrad anker olje, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt, » sagde hushaldaren; «set deg ned og skriv snøgt: femti!»
And he said, An hundred measures of oil. And he said to him, Take thy bill, and sit down quickly, and write fifty.
7 So spurde han ein annan: «Enn du, kor mykje er du skuldig?» - «Hundrad tunnor kveite, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt; skriv: åtteti!» sagde hushaldaren.
Then said he to another, And how much owest thou? And he said, An hundred measures of wheat. And he said to him, Take thy bill, and write eighty.
8 Og Herren rosa uærlege hushaldaren for di han hadde fare klokt åt. For denne verdsens born er klokare til å stella seg med sine jamlikar enn ljossens born er. (aiōn g165)
And the lord commended the unjust steward, because he had done wisely: for the children of this world are in their generation wiser than the children of light. (aiōn g165)
9 Og eg segjer dykk: Vinn dykk vener med den urettferdige Mammon, so dei kann taka imot dykk i dei ævelege heimarne når han tryt! (aiōnios g166)
And I say to you, Make to yourselves friends by the riches of unrighteousness; that, when ye fail, they may receive you into everlasting habitations. (aiōnios g166)
10 Den som er tru i smått, er og tru i stort, og den som er uærleg i smått, er og uærleg i stort.
He that is faithful in that which is least is faithful also in much: and he that is unjust in the least is unjust also in much.
11 Hev de no ikkje vore true med den urettferdige Mammon, kven vil då tru den rette rikdomen åt dykk?
If therefore ye have not been faithful in the unrighteous riches, who will commit to your trust the true riches?
12 Og hev de ikkje vore true med det som høyrer andre til, kven vil då gjeva dykk noko de sjølve kann eiga?
And if ye have not been faithful in that which is another man’s, who shall give you that which is your own?
13 Ingen tenar kann tena tvo herrar; for anten vil han hata den eine og elska den andre, eller halda seg til den eine og vanvyrda hin. De kann ikkje tena både Gud og Mammon.»
No servant can serve two masters: for either he will hate the one, and love the other; or else he will hold to the one, and despise the other. Ye cannot serve God and riches.
14 Alt dette høyrde farisæarane på, og pengekjære som dei var, frynte dei åt honom.
And the Pharisees also, who were covetous, heard all these things: and they mocked him.
15 Då sagde han til deim: «De er dei som fær folk til å tru at de er rettferdige; men Gud kjenner hjarta dykkar; for det som er høgt i folkeaugo, er ein styggedom for Gud.
And he said to them, Ye are they who justify yourselves before men; but God knoweth your hearts: for that which is highly esteemed among men is abomination in the sight of God.
16 Lovi og profetarne rådde alt til Johannes kom; frå den tid hev fagnadbodet um Guds rike vore kunngjort, og kvar og ein bryt seg inn i det med magt.
The law and the prophets were until John: since that time the kingdom of God is preached, and every man presseth into it.
17 Men det vil lettare henda at himmelen og jordi forgjengst enn at ein einaste prikk i lovi fell burt.
And it is easier for heaven and earth to pass away, than one tittle of the law to fail.
18 Kvar den som skil seg frå kona si og giftar seg med ei onnor, gjer hor, og den som gifter seg med ei fråskild, gjer hor.
Whoever putteth away his wife, and marrieth another, committeth adultery: and whoever marrieth her that is put away from her husband committeth adultery.
19 Det var ein gong ein rik mann; han klædde seg i purpur og fint lin, og heldt gaman og fest dag etter dag.
There was a certain rich man, who was clothed in purple and fine linen, and fared sumptuously every day:
20 Og ein fatig mann som heitte Lasarus, låg utmed porten hans, full av verkjesår,
And there was a certain beggar named Lazarus, who was laid at his gate, full of sores,
21 og stunda etter å få metta seg med det som fall frå bordet åt rikingen; men jamvel hundarne kom og sleikte såri hans.
And desiring to be fed with the crumbs which fell from the rich man’s table: moreover the dogs came and licked his sores.
22 So hende det at den fatige døydde, og englarne bar honom av stad og lagde honom ved Abrahams barm. Den rike døydde og, og vart gravlagd.
And it came to pass, that the beggar died, and was carried by the angels into Abraham’s bosom: the rich man also died, and was buried;
23 Som han no slo upp augo sine i helheimen, der han låg og pintest, ser han Abraham langt burte, og Lasarus innmed barmen hans. (Hadēs g86)
And in hell he lifted up his eyes, being in torments, and seeth Abraham afar off, and Lazarus in his bosom. (Hadēs g86)
24 Då ropa han: «Fader Abraham, gjer sælebot på meg! Send Lasarus so han kann duppa fingertuppen sin i vatn og svala tunga mi! For eg lid fælt i den logen.»
And he cried and said, Father Abraham, have mercy on me, and send Lazarus, that he may dip the tip of his finger in water, and cool my tongue; for I am tormented in this flame.
25 «Kom i hug, min son, » svara Abraham, «at du fekk det gode du ynskte deg i di livetid, og Lasarus like eins det som vondt var. Men no vert han trøysta her, og du lid vondt.
But Abraham said, Son, remember that thou in thy lifetime didst receive thy good things, and likewise Lazarus evil things: but now he is comforted, and thou art tormented.
26 Og attåt alt det er det lagt ein stor avgrunn millom oss og dykk, so dei som vil fara herifrå yver til dykk, dei kann ikkje; ikkje heller kann nokon koma derifrå yver til oss.»
And besides all this, between us and you there is a great gulf fixed: so that they who would pass from here to you cannot; neither can they pass to us, that would come from there.
27 «So bed eg deg, fader, » sagde den rike, «at du vil senda han til farshuset mitt!
Then he said, I pray thee therefore, father, that thou wouldest send him to my father’s house:
28 Eg hev fem brør, lat honom vitna for deim, so ikkje dei og skal koma til denne pinslestaden!»
For I have five brethren; that he may testify to them, lest they also come into this place of torment.
29 «Dei hev Moses og profetarne, » svara Abraham; «dei kann høyra på deim.»
Abraham saith to him, They have Moses and the prophets; let them hear them.
30 «Å nei, fader Abraham!» sagde han; «men kjem nokon til deim frå dei daude, so gjer dei bot.»
And he said, Nay, father Abraham: but if one went to them from the dead, they will repent.
31 Då sagde Abraham: «Høyrer dei ikkje på Moses og profetarne, so trur dei ikkje heller um nokon stend upp frå dei daude.»»
And he said to him, If they hear not Moses and the prophets, neither will they be persuaded, though one rose from the dead.
