Klagesangene 5
1 Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde!
Remember, O Lord, what has happened to us: behold, and look on our reproach.
2 Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner.
Our inheritance has been turned away to aliens, our houses to strangers:
3 Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor.
we are become orphans, we have no father, our mothers are as widows.
4 Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala.
We have drunk our water for money; our wood is sold to us [for a burden] on our neck:
5 Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild.
we have been persecuted, we have laboured, we have had no rest.
6 Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød.
Egypt gave the hand [to us], Assur to their own satisfaction.
7 Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar.
Our fathers sinned, [and] are not: we have borne their iniquities.
8 Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand.
Servants have ruled over us: there is none to ransom [us] out of their hand.
9 Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark.
We shall bring in our bread with [danger of] our lives, because of the sword of the wilderness.
10 Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn.
Our skin is blackened like an oven; they are convulsed, because of the storms of famine.
11 Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda.
They humbled the women in Sion, the virgins in the cities of Juda.
12 Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad.
Princes were hanged up by their hands: the elders were not honoured.
13 Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på.
The chosen men lifted up [the voice in] weeping, and the youths fainted under the wood.
14 Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel.
And the elders ceased from the gate, the chosen men ceased from their music.
15 Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg.
The joy of our heart has ceased; our dance is turned into mourning.
16 Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda!
The crown has fallen [from] our head: yea, woe to us! for we have sinned.
17 Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme -
For this has grief come; our heart is sorrowful: for this our eyes are darkened.
18 for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring.
Over the mountain of Sion, because it is made desolate, foxes have walked therein.
19 Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol.
But thou, O Lord, shalt dwell for ever; thy throne [shall endure] to generation and generation.
20 Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange?
Wherefore wilt thou utterly forget us, and abandon us a long time?
21 Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt!
Turn us, O Lord, to thee, and we shall be turned; and renew our days as before.
22 For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss.
For thou hast indeed rejected us; thou hast been very wroth against us.
